Igaar var jeg paa Machu Picchu, det er for sykt til aa vaere sant. Fantastisk. Etter en 3 dager lang gaatur i Andesfjellene, som var utrolig fint, men utrolig slitsomt(4500m o.havet paa det hoyeste), entret vi Machu Picchu som er en av syv store underverker. Det var fantastisk. Se ruinene der hvor inkaene bodde, sok om Machu Picchu paa nettet saa kan du se hvor fantastisk jeg mener.. Der har jeg altsaa vaert, faatt lov til aa oppleve. Jeg er saa utrolig heldig.Men jeg vil allikevel si at den storste opplevelsen har vaert de 6 siste mnd i slummen i Ecuador. Det hele startet sept.15.
For to uker siden ble vi enige med familien i slummen at vi skulle ha en "hadet"-fest. De siste dagene for den festen hadde jeg folt meg utrolig rar, jeg merket at jeg begynte aa savne slummen for jeg hadde dratt. Det som var deilig aa se at paa denne festen var jeg tilbake i form igjen, det gikk vel bare opp for meg hvor stort det hadde vaert disse mnd, helt unikt. Vi danset,snakket og lo, det var en fantastisk stemning. Jeg husker jeg bare satt og smilte, "dette er saa konge",tenkte jeg- "her sitter jeg i slummen i Ecuador og koser meg vanvittig, for en opplevelse". Allikevel var det naar vi skulle si hadet folelsene skulle bli satt i sving.En jente sa til meg; "vent her". Hun lop inn i huset sitt og kom ut med en bamse. "Denne er til deg, ikke glem oss". Det var det hun hadde. Jeg ble bare saa satt ut at hun ville gi meg en gave,at hun tenkte paa det. Det var det hun kunne gi meg,og det holdt saa sinnsykt.Jeg kunne se at hun ble flau at det var "bare" det hun kunne gi,men hun aner ikke, den bamsen skal rammes inn i Hauketosvingen, den bamsen gjorde bare oppholdet enda sterkere. De fattige vet aa sette spor,derfor kan jeg vel si at de er saa sykt rike. Jeg kan ogsaa si at dette er bare en utrolig historie av helt vilt mange fantastiske. At jeg har sittet paa en trapp med en mor i slummen og kost oss,er for meg ogsaa helt uvirkelig. Jeg skjonner naa hvorfor det staar "Takk Herre" paa nesten hver side i dagboken min. Jeg har vaert saa heldig jeg. Jeg tror det aldri kommer til aa gaa opp for meg det jeg har opplevd. Jeg har vaert saa heldig..
Jeg husker min bror Kristian skrev paa bloggen sin, da han var i Ecuador, en av de siste dagene; Takk mamma for at jeg kan tisse! Da trodde vi han var gal, naa skjonner jeg han.Han var bare saa sykt gira og takknemlig. Ecuador hadde gitt han et helt nytt liv. Han var bare lykkelig og trengte aa takke for alt. Der er jeg idag, og jeg er takknemlig for det samme....
25.februar 23.30 staar jeg der paa flyplassen. Hjemme. Andre kan si at da er jeg trygg, da er jeg hjemme. Jeg skal ikke si noe imot det, men jeg har virkelig faatt et hjem her ogsaa. "Ikke glem oss" sier de. Er det noe som ikke skjer,er det det. Er det en ting jeg er redd for,er det at de kan bli for vanskelig aa ikke tenke paa. Saa de siste dagene naa skal gaa til aa bare henge i slummen,prate og kose meg. Det blir bra.
Deilig aa faa delt litt i en periode som er egentlig litt rar og trist, derfor var det deilig aa kunne dele litt med Anders og Jonna ogsaa i Peru. Paa slutten av turen fikk jeg jammen meg Machu ogsaa, jeg er heldig!!!
Gleder meg virkelig til aa se alle igjen, det blir fantastisk. 6mnd er faktisk over og kalven skal slaktes til fest paa Hauketo. Takk til alle som har fulgt med paa siden og turen. "Jeg har vaert i Herrens hender" og vil fortsette aa vaere det. Be for Ecuador! Be for turen hjem.
Mange hilsner Kanuuuuut
Abonner på:
Innlegg (Atom)