Familien i Ecuador: Fantastisk. 10 dager stappet med program. Det sterkeste jeg tenker tilbake på nå er faktisk at de har vært her, sett slummen, opplevd kjærligheten. Det er så sterkt å tenke på, familien min har vært her, og det ble bare en helt fantastisk tur! Misjonærene viste oss alt fra mitt fotballprosjekt til et "ny-oppstartet"-sted, hvor Misjonsalliansen skal begynne arbeidet med skoler og helsestasjoner. Stort å se, og når du har en familie som er så sykt flinke på hvert sitt felt, går det ikke an og ikke kose seg. De kom, de så og de ble syyykt savnet.... Så takk for en tur som kommer til å sitte resten av livet!
Tirsdag 9. hadde jeg en utrolig spesiell opplevelse. Jeg var hos en av disse familien jeg har blitt litt kjent med, vi koste oss og lagde litt mat. Plutselig begynner det å regne, det slår helt vilt mot huset. Var liksom ikke litt engang. På 1-2-3 er det masse vann i huset. Der sitter jeg, og ser et hus bli fylt av en helt syk mengde vann. Cecilia, som er moren, setter igang arbeidet med en gang. Roper inn alle barna, og jeg var allerede igang på alle fire. Skittent, ekkelt vann steg inn huset. Vi feide ut i en fart, lagde demninger og frøs som ville alle sammen, men stoppet vi, ville huset bli ødelagt. Helt uvirkelig ass, bare se alt det ekle vannet stiget inn i huset. Gatene ble med ett helt tomme.
Kristian, min broder, sa det så virkelig når vi satt i bilen i et sted kalt Nigeria, hvor vannmassene hadde ødelagt byen helt; "Se på dette her. Her bor de ass, i dette vannet, i all møkken. Her bor de. Vi kan liksom bare "dra tilbake" til vår hverdag etterpå, men her bor de. Her må de leve". Han satt ord på det da, jeg ble sykt satt ut selv. Du må liksom sette deg ned å tenke på det. Jeg er f.eks utrolig glad for å kunne dele glede i slummen, det gjør at jeg liksom ikke tenker på fattigdommen. Som f.eks etter vi var ferdig å feie vann ut av huset og hadde klart det, da satt vi og tulla, tok vare på øyeblikket sammen, som de er så flinke til her i Ecuador. De klarte å kose seg, etter noe jeg så på som en sykt ekkel følelse å se huset gå "under", men de klarte det, så hva å være deppa for. Og det kommer nok flere dager, og det er det som setter meg så ut. For da drar jeg bare til Casa Alianza og sover under godt tak. Det er uvirkelig ass. Så forskjellig er det.... For en opplevelse for meg. Utrolig...
Litt over en mnd igjen. Tiden går fort.. Hei!
