Siste blogg fra Ecuador. Verden er vakker; fra avskjedsparty i slummen til Machu Picchu

Igaar var jeg paa Machu Picchu, det er for sykt til aa vaere sant. Fantastisk. Etter en 3 dager lang gaatur i Andesfjellene, som var utrolig fint, men utrolig slitsomt(4500m o.havet paa det hoyeste), entret vi Machu Picchu som er en av syv store underverker. Det var fantastisk. Se ruinene der hvor inkaene bodde, sok om Machu Picchu paa nettet saa kan du se hvor fantastisk jeg mener.. Der har jeg altsaa vaert, faatt lov til aa oppleve. Jeg er saa utrolig heldig.Men jeg vil allikevel si at den storste opplevelsen har vaert de 6 siste mnd i slummen i Ecuador. Det hele startet sept.15.

For to uker siden ble vi enige med familien i slummen at vi skulle ha en "hadet"-fest. De siste dagene for den festen hadde jeg folt meg utrolig rar, jeg merket at jeg begynte aa savne slummen for jeg hadde dratt. Det som var deilig aa se at paa denne festen var jeg tilbake i form igjen, det gikk vel bare opp for meg hvor stort det hadde vaert disse mnd, helt unikt. Vi danset,snakket og lo, det var en fantastisk stemning. Jeg husker jeg bare satt og smilte, "dette er saa konge",tenkte jeg- "her sitter jeg i slummen i Ecuador og koser meg vanvittig, for en opplevelse". Allikevel var det naar vi skulle si hadet folelsene skulle bli satt i sving.En jente sa til meg; "vent her". Hun lop inn i huset sitt og kom ut med en bamse. "Denne er til deg, ikke glem oss". Det var det hun hadde. Jeg ble bare saa satt ut at hun ville gi meg en gave,at hun tenkte paa det. Det var det hun kunne gi meg,og det holdt saa sinnsykt.Jeg kunne se at hun ble flau at det var "bare" det hun kunne gi,men hun aner ikke, den bamsen skal rammes inn i Hauketosvingen, den bamsen gjorde bare oppholdet enda sterkere. De fattige vet aa sette spor,derfor kan jeg vel si at de er saa sykt rike. Jeg kan ogsaa si at dette er bare en utrolig historie av helt vilt mange fantastiske. At jeg har sittet paa en trapp med en mor i slummen og kost oss,er for meg ogsaa helt uvirkelig. Jeg skjonner naa hvorfor det staar "Takk Herre" paa nesten hver side i dagboken min. Jeg har vaert saa heldig jeg. Jeg tror det aldri kommer til aa gaa opp for meg det jeg har opplevd. Jeg har vaert saa heldig..

Jeg husker min bror Kristian skrev paa bloggen sin, da han var i Ecuador, en av de siste dagene; Takk mamma for at jeg kan tisse! Da trodde vi han var gal, naa skjonner jeg han.Han var bare saa sykt gira og takknemlig. Ecuador hadde gitt han et helt nytt liv. Han var bare lykkelig og trengte aa takke for alt. Der er jeg idag, og jeg er takknemlig for det samme....

25.februar 23.30 staar jeg der paa flyplassen. Hjemme. Andre kan si at da er jeg trygg, da er jeg hjemme. Jeg skal ikke si noe imot det, men jeg har virkelig faatt et hjem her ogsaa. "Ikke glem oss" sier de. Er det noe som ikke skjer,er det det. Er det en ting jeg er redd for,er det at de kan bli for vanskelig aa ikke tenke paa. Saa de siste dagene naa skal gaa til aa bare henge i slummen,prate og kose meg. Det blir bra.

Deilig aa faa delt litt i en periode som er egentlig litt rar og trist, derfor var det deilig aa kunne dele litt med Anders og Jonna ogsaa i Peru. Paa slutten av turen fikk jeg jammen meg Machu ogsaa, jeg er heldig!!!

Gleder meg virkelig til aa se alle igjen, det blir fantastisk. 6mnd er faktisk over og kalven skal slaktes til fest paa Hauketo. Takk til alle som har fulgt med paa siden og turen. "Jeg har vaert i Herrens hender" og vil fortsette aa vaere det. Be for Ecuador! Be for turen hjem.

Mange hilsner Kanuuuuut

Nå nærmer vi oss...

Jeg husker jeg var innom tanken når jeg dro fra Norge; Når Jonna og Anders kommer, da nærmer jeg meg slutten på oppholdet. Og jeg kan ikke få sagt det nok ganger, et opphold som bare blir "større og større" for hver dag som går. Dette oppholdet har vært optimalt på alle måter. Jeg ser på bilder og skjønner ikke at jeg har fått oppleve alt det jeg ser. Alle barna, alle hjemmene. Heldig!

Så når i tillegg verdensgutta.com(jonna og anders) kommer, og entrer slummen mandagsmorgen, da koser jeg meg. Gutta sier selv at mandagen var stor, hvor Misjonsalliansen viste nok en gang sin fantastiske side ved å ta gutta ut på tur, til prosjekter(fotball, skoler, hjelpesentre) og til lånekunder i D-Miro, på strak arm mandag morgen. Viktig og en flott dag for de nyankomne gutta. Tirsdag og onsdag har blitt en enda større opptur, hvertfall for meg. Vi dro 7 gringoer, enda flere på besøk, ut i slummen til fotballprosjektet. Gutta fikk se hva jeg hadde holdt på med i 4mnd, og de koste seg. Det var stort for meg, og ikke minst et bønnesvar uten like. Se gutta boys kose seg med barna, spille fotball med dem og ikke minst skjønne hvor utrolig jeg har hatt det. Smil fra herlige barn, fotball og en rørt Kanout er det disse dagene viser i minnene mine. Takknemlig altså.....

Her er litt bilder fra Flor de bastion(hos Jahnet), fotball og litt fra avslutn. for fotballvolontørene:

Family i Ecuador pluss en spesiell opplevelse...

Familien i Ecuador: Fantastisk. 10 dager stappet med program. Det sterkeste jeg tenker tilbake på nå er faktisk at de har vært her, sett slummen, opplevd kjærligheten. Det er så sterkt å tenke på, familien min har vært her, og det ble bare en helt fantastisk tur! Misjonærene viste oss alt fra mitt fotballprosjekt til et "ny-oppstartet"-sted, hvor Misjonsalliansen skal begynne arbeidet med skoler og helsestasjoner. Stort å se, og når du har en familie som er så sykt flinke på hvert sitt felt, går det ikke an og ikke kose seg. De kom, de så og de ble syyykt savnet.... Så takk for en tur som kommer til å sitte resten av livet!


Tirsdag 9. hadde jeg en utrolig spesiell opplevelse. Jeg var hos en av disse familien jeg har blitt litt kjent med, vi koste oss og lagde litt mat. Plutselig begynner det å regne, det slår helt vilt mot huset. Var liksom ikke litt engang. På 1-2-3 er det masse vann i huset. Der sitter jeg, og ser et hus bli fylt av en helt syk mengde vann. Cecilia, som er moren, setter igang arbeidet med en gang. Roper inn alle barna, og jeg var allerede igang på alle fire. Skittent, ekkelt vann steg inn huset. Vi feide ut i en fart, lagde demninger og frøs som ville alle sammen, men stoppet vi, ville huset bli ødelagt. Helt uvirkelig ass, bare se alt det ekle vannet stiget inn i huset. Gatene ble med ett helt tomme.



Kristian, min broder, sa det så virkelig når vi satt i bilen i et sted kalt Nigeria, hvor vannmassene hadde ødelagt byen helt; "Se på dette her. Her bor de ass, i dette vannet, i all møkken. Her bor de. Vi kan liksom bare "dra tilbake" til vår hverdag etterpå, men her bor de. Her må de leve". Han satt ord på det da, jeg ble sykt satt ut selv. Du må liksom sette deg ned å tenke på det. Jeg er f.eks utrolig glad for å kunne dele glede i slummen, det gjør at jeg liksom ikke tenker på fattigdommen. Som f.eks etter vi var ferdig å feie vann ut av huset og hadde klart det, da satt vi og tulla, tok vare på øyeblikket sammen, som de er så flinke til her i Ecuador. De klarte å kose seg, etter noe jeg så på som en sykt ekkel følelse å se huset gå "under", men de klarte det, så hva å være deppa for. Og det kommer nok flere dager, og det er det som setter meg så ut. For da drar jeg bare til Casa Alianza og sover under godt tak. Det er uvirkelig ass. Så forskjellig er det.... For en opplevelse for meg. Utrolig...

Litt over en mnd igjen. Tiden går fort.. Hei!

Les om fotballprosjektet!

Kanotto har kost seg pà Lamitad.no..

http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=3379