De siste ukene..

For drøye 3mnd siden bygget Misjonalliansen en fotballbane midt i kjernen av slummen i Flor de Bastion. Her skulle barn få kose seg med den sporten de elsket. Nå fikk de muligheten til å spille på flatt underlag, med fotballer. Idag ser jeg at banen er så sykt mye mer enn bare en fotballbane.

I 2 uker nå har det vært turnering mellom de to fotballbanene som Misjonsalliansen har bygget. Det er mange barn og unge, så til sammen er det vel rundt 15-20 lag som er med i turneringen, delt inn i en gruppe for de aller minste og en for de eldste. Forrige torsdag var en fantastisk dag. Tirsdager og torsdager er dagene hvor de aller minste spiller(fra 5-10 år), disse dagene pleier bare å være stappet av foreldre. Turneringen har gjort at foreldrene har begynt å komme og se på ungene sine spille. Den ene kampen jeg dømte på onsdag måtte jeg bare klype meg litt i armen. Rundt 7er- banen, hvor de yngste spilte kamp, stod det uten å overdrive kanskje 100-200 foreldre, de skrek og heiet på barna sine. Det var så stort. For første gang hadde foreldrene noe å gå til, noe å se på, bli stolt av ungene sine. Det som vi tar for gitt hjemme, det å se søsken eller ungene sine spille en kamp, er noe de ikke har hatt mulighet til før. Derfor er det så ekstremt moro å se seg rundt, og se 200 foreldre stråle av glede. De koser seg. Her samles de nå, her møter de nye venner. Banen er ikke lenger bare for de som spiller, ungene og ungdommene, den har også blitt et sted for foreldre. En fotballbane ble bygget i Flor de Bastion for 3mnd siden, idag er den en sosial og en "gledens" plass, og jeg får lov til å være en del av det. Tenk at den banen skulle bli noe så stort, en sånn plass. Det er så viktig. En liten fotballbane, men med en ekstrem betydning for folket i Flor.

For et par dager siden var jeg ganske syk, jeg hadde vært syk en liten stund og var egentlig litt sliten. Da er det så fort gjort å starte å tenke dårlige tanker. Uten familien i Ecuador, og du føler at du bare gir og gir, og ikke får noe tilbake. Så feil man kan tenke. Den kvelden jeg begynte å tenke sånn, måtte jeg ta et tak i meg selv. Jeg begynte å skrive side opp og ned om alle de tingene jeg hadde opplevd. Alle personene som hadde sagt noe til meg, alle som hadde takket meg med et smil. Det er så lett at de negative tankene bare skriker over alle de positive. Hvorfor det gjør det, føler jeg det er vanskelig å beskrive, men det er sånn. Som sagt, jeg satt meg ned, tok på Glenn Gulli på øret og skrev ned alle tingene som virkelig hadde gledet meg. Det var ikke noe selvfølge at jeg skulle få oppleve en bursdag 1uke etter at jeg begynte å jobbe. Det er ikke noe selvfølge at jeg kunne sitte på trappa til Jahnet, en helt vanlig onsdag, og sitte å prate om akkurat ingenting. Noen ganger bare elsker jeg å bare ta litt tak i meg selv, for det trengs virkelig. Jeg har absolutt ingen grunn til å begynne å tenke negative tanker fordi jeg var dritt lei av å føle meg uggen i hele kroppen. Det er bare et tegn om at jeg trenger litt hvile, trenger å samle tankene. Jeg føler at jeg lærer sykt mye her nede, mer enn jeg tror. Disse siste dagene har jeg bare hatt en helt vill energi. Vært kanskje mine beste dager. Vi trenger alle ei litta pause i blant.

I salme 37, 1-2.9-11 står det: "...Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjertet ønsker! Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn. Oppgi vreden, la harmen fare! Bli ikke opprørt i ditt sinn. De tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred."

Mine tanker går også til Bjørn Olsen's familie. Jeg tenker og ber masse for dere... KnutH