Mye på hjertet. Litt fra ¨kjære dagbok¨

Det er sykt bra dager for tiden, helt fantastiske for å være ærlig. De dagene som kan by på noe kjipt, ender med noe helt uforventet bra. Det er så deilig å merke at jeg er på det stadiet av livet at når jeg er dritt lei av f.eks¨maktsyke ledere¨, klarer jeg å snu sinnet mitt til det positive. For jeg er ikke her for å irritere meg over noen mennesker som bare ikke vil noen godt, jeg er her for å spre glede(den kom nok ikke uforventet den siste setningen). Før, når jeg var 14-15 år, var det så lite som skulle til for å ¨vippe meg av pinnen¨. Men etter et fantastisk år i kirken med utrolige ungdommer og eldre, hvor jeg ble mer sikker på hva som virkelig er viktig, gikk det bare opp for meg; at noen ting er det virkelig ikke vits i å bruke krefter på, bruk de heller på noe annet. Hva er vitsen med at jeg skal gå rundt på fotballbanen og irritere meg over visse personer som ikke er like interessert i å hjelpe barna i Flor de Bastion? Det var en dag jeg var helt klar til å bare knytte nevene mot noen visse personer som kan være på banen. Jeg fikk bare nok. Istedet for å bruke kreftene på de, tok jeg heller tak i et tre og rev i stykker alle kvistene(...), jeg var så sur. At noen virkelig er interessert i å gjøre disse uskyldige barna og familiene noe ¨vondt¨. Uansett, etter litt tid, satt jeg meg på sidelinjen, prøvde å skjule sinnet for ungene som løp rundt, glade for å bare være på banen. Etter å ha sittet der alene i 2 minutter, kommer det en gutt løpende bort til meg og setter seg på fanget mitt. Jeg kunne kost meg med å si at Celine Dion sang i bakgrunnen, men det gjorde hun ikke. Vi to gutta satt der. Da dreit jeg bare i alt annet. Det er vanskelig å forklare, men du ser ¨bildet¨. ¨Disse ungene setter virkelig pris på det som blir gjort på og rundt banen¨, tenkte jeg da. For arbeidet rundt er absolutt like viktig. Og jeg koser meg litt med bildet; Kameraten over passer på meg. Jeg får krefter til å passe på dem, barna, i mine hender, med Kameratens hjelp. Jeg hisset meg ikke opp, jeg bare ventet på ¨godsakene¨, og de kom...

Litt fra dagboka på turen: ¨... jeg syns det er ganske fett. Der sitter jeg idag, hos Jahnet(en mor til en av fotballspillerne), slapper av og prater. Så stikker jeg bort til Cecilia(hun andre moren). Slapper av, prater litt. Hjelper hun litt med butikken, hilser på et par av gutta i gata, stikker tilbake til fotballbanen. ... jeg må smile ass, så ekstremt fett. Jeg tenkte spesielt på det da jeg satt på trappa til Jahnet. Vi pratet, snakket spansk, koste oss med familien. Det er så stort å få oppleve Herre!¨.

Man kan jo tenke; hva er så spesielt med å sitte på den trappa? Hvorfor er det så annerledes enn i Norge? Jeg tenker med en gang at det ikke er noe forskjell, alle kunne sittet på den trappa, Jahnet hadde invitert deg uansett og følelsen av å sitte på den trappa er ikke følelsen som er ¨fet¨. Det er det å dele noe med dem. Se hverdagen deres, for den er forskjellig. Jahnet jobber ikke. Hennes liv er avhengig av mannen. Selv om de bor 4stk på et rom like stort som et gutterom i Norge, er det akkurat det de har, og de gidder ikke klage over det. Jahnet klager ikke over at hennes dager går for det meste i vasking og et håp om at mannen har klart å samle sammen litt penger til mat. Høres sykt ut som en historie til en sånn innsamlingsaksjon(kall det gjerne det), men bare det at jeg kan sitte der sammen med hun, sammen med sønnene hennes og bare gi litt energi som de kan kose seg med, koser jeg meg med. Det funker generelt og bare være der med de. Og det er vel ganske likt med hjemmefra, alle mennesker koser seg med selskap, det handler bare om å ta seg tid...

En sykt dyp og følelsesladet knuggis her nå, men det blir fort sånn her nede. Det var som misjonær Andreas sa, en av de første dagene jeg kom hit, etter at vi hadde kjørt i bilen hans 5min til en volontørkveld; ¨Dette er den koseligste bilturen jeg har hatt her. Faktisk den koseligste noensinne. Alt er egentlig veldig koselig her i Ecuador, blir så mye følelser å sånn vet dere...¨. Samtidig som han var litt useriøs da, tok han i oss etterpå og sa at det faktisk er mye sannhet i det. Å se smilene, å se i det hele tatt gleden, er ekstra stor her nede. Se noe klare seg, det koste han seg med...

Jeg bare takker deg Herre for at du bærer meg. Gir meg styrke, og gir meg gleden av å nyte hver dag. For hver dag byr på noe nytt. Nye unger, flere å glede, flere å gi ¨selskap¨ til. En fantastisk stor takk til alle hjemme også, som er helt fantastisk støttende i e-mailer og facebook, ALT kommer helt fantastisk godt med her nede. Det er stort... Dette er stort... Vamos!