Siste blogg fra Ecuador. Verden er vakker; fra avskjedsparty i slummen til Machu Picchu

Igaar var jeg paa Machu Picchu, det er for sykt til aa vaere sant. Fantastisk. Etter en 3 dager lang gaatur i Andesfjellene, som var utrolig fint, men utrolig slitsomt(4500m o.havet paa det hoyeste), entret vi Machu Picchu som er en av syv store underverker. Det var fantastisk. Se ruinene der hvor inkaene bodde, sok om Machu Picchu paa nettet saa kan du se hvor fantastisk jeg mener.. Der har jeg altsaa vaert, faatt lov til aa oppleve. Jeg er saa utrolig heldig.Men jeg vil allikevel si at den storste opplevelsen har vaert de 6 siste mnd i slummen i Ecuador. Det hele startet sept.15.

For to uker siden ble vi enige med familien i slummen at vi skulle ha en "hadet"-fest. De siste dagene for den festen hadde jeg folt meg utrolig rar, jeg merket at jeg begynte aa savne slummen for jeg hadde dratt. Det som var deilig aa se at paa denne festen var jeg tilbake i form igjen, det gikk vel bare opp for meg hvor stort det hadde vaert disse mnd, helt unikt. Vi danset,snakket og lo, det var en fantastisk stemning. Jeg husker jeg bare satt og smilte, "dette er saa konge",tenkte jeg- "her sitter jeg i slummen i Ecuador og koser meg vanvittig, for en opplevelse". Allikevel var det naar vi skulle si hadet folelsene skulle bli satt i sving.En jente sa til meg; "vent her". Hun lop inn i huset sitt og kom ut med en bamse. "Denne er til deg, ikke glem oss". Det var det hun hadde. Jeg ble bare saa satt ut at hun ville gi meg en gave,at hun tenkte paa det. Det var det hun kunne gi meg,og det holdt saa sinnsykt.Jeg kunne se at hun ble flau at det var "bare" det hun kunne gi,men hun aner ikke, den bamsen skal rammes inn i Hauketosvingen, den bamsen gjorde bare oppholdet enda sterkere. De fattige vet aa sette spor,derfor kan jeg vel si at de er saa sykt rike. Jeg kan ogsaa si at dette er bare en utrolig historie av helt vilt mange fantastiske. At jeg har sittet paa en trapp med en mor i slummen og kost oss,er for meg ogsaa helt uvirkelig. Jeg skjonner naa hvorfor det staar "Takk Herre" paa nesten hver side i dagboken min. Jeg har vaert saa heldig jeg. Jeg tror det aldri kommer til aa gaa opp for meg det jeg har opplevd. Jeg har vaert saa heldig..

Jeg husker min bror Kristian skrev paa bloggen sin, da han var i Ecuador, en av de siste dagene; Takk mamma for at jeg kan tisse! Da trodde vi han var gal, naa skjonner jeg han.Han var bare saa sykt gira og takknemlig. Ecuador hadde gitt han et helt nytt liv. Han var bare lykkelig og trengte aa takke for alt. Der er jeg idag, og jeg er takknemlig for det samme....

25.februar 23.30 staar jeg der paa flyplassen. Hjemme. Andre kan si at da er jeg trygg, da er jeg hjemme. Jeg skal ikke si noe imot det, men jeg har virkelig faatt et hjem her ogsaa. "Ikke glem oss" sier de. Er det noe som ikke skjer,er det det. Er det en ting jeg er redd for,er det at de kan bli for vanskelig aa ikke tenke paa. Saa de siste dagene naa skal gaa til aa bare henge i slummen,prate og kose meg. Det blir bra.

Deilig aa faa delt litt i en periode som er egentlig litt rar og trist, derfor var det deilig aa kunne dele litt med Anders og Jonna ogsaa i Peru. Paa slutten av turen fikk jeg jammen meg Machu ogsaa, jeg er heldig!!!

Gleder meg virkelig til aa se alle igjen, det blir fantastisk. 6mnd er faktisk over og kalven skal slaktes til fest paa Hauketo. Takk til alle som har fulgt med paa siden og turen. "Jeg har vaert i Herrens hender" og vil fortsette aa vaere det. Be for Ecuador! Be for turen hjem.

Mange hilsner Kanuuuuut

Nå nærmer vi oss...

Jeg husker jeg var innom tanken når jeg dro fra Norge; Når Jonna og Anders kommer, da nærmer jeg meg slutten på oppholdet. Og jeg kan ikke få sagt det nok ganger, et opphold som bare blir "større og større" for hver dag som går. Dette oppholdet har vært optimalt på alle måter. Jeg ser på bilder og skjønner ikke at jeg har fått oppleve alt det jeg ser. Alle barna, alle hjemmene. Heldig!

Så når i tillegg verdensgutta.com(jonna og anders) kommer, og entrer slummen mandagsmorgen, da koser jeg meg. Gutta sier selv at mandagen var stor, hvor Misjonsalliansen viste nok en gang sin fantastiske side ved å ta gutta ut på tur, til prosjekter(fotball, skoler, hjelpesentre) og til lånekunder i D-Miro, på strak arm mandag morgen. Viktig og en flott dag for de nyankomne gutta. Tirsdag og onsdag har blitt en enda større opptur, hvertfall for meg. Vi dro 7 gringoer, enda flere på besøk, ut i slummen til fotballprosjektet. Gutta fikk se hva jeg hadde holdt på med i 4mnd, og de koste seg. Det var stort for meg, og ikke minst et bønnesvar uten like. Se gutta boys kose seg med barna, spille fotball med dem og ikke minst skjønne hvor utrolig jeg har hatt det. Smil fra herlige barn, fotball og en rørt Kanout er det disse dagene viser i minnene mine. Takknemlig altså.....

Her er litt bilder fra Flor de bastion(hos Jahnet), fotball og litt fra avslutn. for fotballvolontørene:

Family i Ecuador pluss en spesiell opplevelse...

Familien i Ecuador: Fantastisk. 10 dager stappet med program. Det sterkeste jeg tenker tilbake på nå er faktisk at de har vært her, sett slummen, opplevd kjærligheten. Det er så sterkt å tenke på, familien min har vært her, og det ble bare en helt fantastisk tur! Misjonærene viste oss alt fra mitt fotballprosjekt til et "ny-oppstartet"-sted, hvor Misjonsalliansen skal begynne arbeidet med skoler og helsestasjoner. Stort å se, og når du har en familie som er så sykt flinke på hvert sitt felt, går det ikke an og ikke kose seg. De kom, de så og de ble syyykt savnet.... Så takk for en tur som kommer til å sitte resten av livet!


Tirsdag 9. hadde jeg en utrolig spesiell opplevelse. Jeg var hos en av disse familien jeg har blitt litt kjent med, vi koste oss og lagde litt mat. Plutselig begynner det å regne, det slår helt vilt mot huset. Var liksom ikke litt engang. På 1-2-3 er det masse vann i huset. Der sitter jeg, og ser et hus bli fylt av en helt syk mengde vann. Cecilia, som er moren, setter igang arbeidet med en gang. Roper inn alle barna, og jeg var allerede igang på alle fire. Skittent, ekkelt vann steg inn huset. Vi feide ut i en fart, lagde demninger og frøs som ville alle sammen, men stoppet vi, ville huset bli ødelagt. Helt uvirkelig ass, bare se alt det ekle vannet stiget inn i huset. Gatene ble med ett helt tomme.



Kristian, min broder, sa det så virkelig når vi satt i bilen i et sted kalt Nigeria, hvor vannmassene hadde ødelagt byen helt; "Se på dette her. Her bor de ass, i dette vannet, i all møkken. Her bor de. Vi kan liksom bare "dra tilbake" til vår hverdag etterpå, men her bor de. Her må de leve". Han satt ord på det da, jeg ble sykt satt ut selv. Du må liksom sette deg ned å tenke på det. Jeg er f.eks utrolig glad for å kunne dele glede i slummen, det gjør at jeg liksom ikke tenker på fattigdommen. Som f.eks etter vi var ferdig å feie vann ut av huset og hadde klart det, da satt vi og tulla, tok vare på øyeblikket sammen, som de er så flinke til her i Ecuador. De klarte å kose seg, etter noe jeg så på som en sykt ekkel følelse å se huset gå "under", men de klarte det, så hva å være deppa for. Og det kommer nok flere dager, og det er det som setter meg så ut. For da drar jeg bare til Casa Alianza og sover under godt tak. Det er uvirkelig ass. Så forskjellig er det.... For en opplevelse for meg. Utrolig...

Litt over en mnd igjen. Tiden går fort.. Hei!

Les om fotballprosjektet!

Kanotto har kost seg pà Lamitad.no..

http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=3379

Jul i Ecuador. Hvor er pinnekjøttet.com?

35 grader. Aircondition på full guffe. Vepsestikk på julaften. Alt dette, men det er alltid en ting som leder meg til julestemningen...

Nordmennene i Misjonsalliansen har samlet seg til gudstjeneste på Casa Alianza. Vi er 50 vakre, brune nordmenn på jakt etter ¨julestemningen¨. Et vepsestikk på sidemannen gjør det ikke bedre. Men en ting gir meg alltid den følelsen jeg leter etter. Vi er i ferd med å avslutte gudstjenesten. Vi reiser oss. Det er tid for "Deilig er jorden". "...skjønt fra sjel til sjel det lød; Fred over jorden, menneske fryd deg! Oss er en evig frelser født!". Ingenting gir meg mer julefølelse. Jeg fikk den i år også. Pen- skjorta er gjennomvåt. Jeg bryr meg ikke; Jeg opplevde julefølelse med 35 grader og Juan Pablo skrikende; "Helado"(is), på julaften, utenfor kirken. En god norsk tradisjon venter, tatt opp på videospiller'n og klar; Tre nøtter til Askepott. Stort ass!

Jeg har det så bra for tiden, jeg bare smiler. To dager til gjengen, familien, kommer ned. Tenker hver dag på det jeg har opplevd og hvor syyyykt mye jeg har vokst på dette. Sykt og uvirkelig. I bibelen står det; "Gi, så skal du få", fint vers og helt ufattelig hvordan akkurat den setningen har slått riktig her nede. Helt vilt hvor bra jeg har det med 11 fantastiske volontører og ecuadorianere. I 8 timer satt jeg med 11 volontører og spiste digg og så på film på julaften. Vi var nemlig til en fantastisk ecuadoriansk familie, hele gjengen, 23.00. Mat kl.24.00. Spesiell tradisjon altså. I Norge er jeg sigen etter rundt 00.30, men her, ja her, ble jeg bært ut kl.03.30. Da var jeg i drømmeland. Hjem gikk jeg med en ku-kopp som jeg fikk i presang av en av volontørene. Tidenes gave? Er ikke så viktig ass, jeg hadde klart å feire jul uten familien, og uten PINNKJØTT. Det var stort...

Fete ass. Jeg har vært her i 3 mnd og 2 uker. Hvor har tiden blitt av? Jeg bare bryr meg ikke, jeg har opplevd bare så vanvittig mye. "Gi, så skal du få". Bare den miste ting er så viktig. Jeg ga et julekort, laget på 5min, til kameraten som jobbet på Casa Alianza julaften. Han ble glad. Jeg ble glad. Jul. Aaaaaaaaaah. Kos deg, nyt stillheten til mr.kanotto kommer hjem! Da blir det andakter hele dagen. Ja!

Gud velsigne deg i juletiden! mr.Kanotto

De siste ukene..

For drøye 3mnd siden bygget Misjonalliansen en fotballbane midt i kjernen av slummen i Flor de Bastion. Her skulle barn få kose seg med den sporten de elsket. Nå fikk de muligheten til å spille på flatt underlag, med fotballer. Idag ser jeg at banen er så sykt mye mer enn bare en fotballbane.

I 2 uker nå har det vært turnering mellom de to fotballbanene som Misjonsalliansen har bygget. Det er mange barn og unge, så til sammen er det vel rundt 15-20 lag som er med i turneringen, delt inn i en gruppe for de aller minste og en for de eldste. Forrige torsdag var en fantastisk dag. Tirsdager og torsdager er dagene hvor de aller minste spiller(fra 5-10 år), disse dagene pleier bare å være stappet av foreldre. Turneringen har gjort at foreldrene har begynt å komme og se på ungene sine spille. Den ene kampen jeg dømte på onsdag måtte jeg bare klype meg litt i armen. Rundt 7er- banen, hvor de yngste spilte kamp, stod det uten å overdrive kanskje 100-200 foreldre, de skrek og heiet på barna sine. Det var så stort. For første gang hadde foreldrene noe å gå til, noe å se på, bli stolt av ungene sine. Det som vi tar for gitt hjemme, det å se søsken eller ungene sine spille en kamp, er noe de ikke har hatt mulighet til før. Derfor er det så ekstremt moro å se seg rundt, og se 200 foreldre stråle av glede. De koser seg. Her samles de nå, her møter de nye venner. Banen er ikke lenger bare for de som spiller, ungene og ungdommene, den har også blitt et sted for foreldre. En fotballbane ble bygget i Flor de Bastion for 3mnd siden, idag er den en sosial og en "gledens" plass, og jeg får lov til å være en del av det. Tenk at den banen skulle bli noe så stort, en sånn plass. Det er så viktig. En liten fotballbane, men med en ekstrem betydning for folket i Flor.

For et par dager siden var jeg ganske syk, jeg hadde vært syk en liten stund og var egentlig litt sliten. Da er det så fort gjort å starte å tenke dårlige tanker. Uten familien i Ecuador, og du føler at du bare gir og gir, og ikke får noe tilbake. Så feil man kan tenke. Den kvelden jeg begynte å tenke sånn, måtte jeg ta et tak i meg selv. Jeg begynte å skrive side opp og ned om alle de tingene jeg hadde opplevd. Alle personene som hadde sagt noe til meg, alle som hadde takket meg med et smil. Det er så lett at de negative tankene bare skriker over alle de positive. Hvorfor det gjør det, føler jeg det er vanskelig å beskrive, men det er sånn. Som sagt, jeg satt meg ned, tok på Glenn Gulli på øret og skrev ned alle tingene som virkelig hadde gledet meg. Det var ikke noe selvfølge at jeg skulle få oppleve en bursdag 1uke etter at jeg begynte å jobbe. Det er ikke noe selvfølge at jeg kunne sitte på trappa til Jahnet, en helt vanlig onsdag, og sitte å prate om akkurat ingenting. Noen ganger bare elsker jeg å bare ta litt tak i meg selv, for det trengs virkelig. Jeg har absolutt ingen grunn til å begynne å tenke negative tanker fordi jeg var dritt lei av å føle meg uggen i hele kroppen. Det er bare et tegn om at jeg trenger litt hvile, trenger å samle tankene. Jeg føler at jeg lærer sykt mye her nede, mer enn jeg tror. Disse siste dagene har jeg bare hatt en helt vill energi. Vært kanskje mine beste dager. Vi trenger alle ei litta pause i blant.

I salme 37, 1-2.9-11 står det: "...Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjertet ønsker! Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn. Oppgi vreden, la harmen fare! Bli ikke opprørt i ditt sinn. De tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred."

Mine tanker går også til Bjørn Olsen's familie. Jeg tenker og ber masse for dere... KnutH

Mye på hjertet. Litt fra ¨kjære dagbok¨

Det er sykt bra dager for tiden, helt fantastiske for å være ærlig. De dagene som kan by på noe kjipt, ender med noe helt uforventet bra. Det er så deilig å merke at jeg er på det stadiet av livet at når jeg er dritt lei av f.eks¨maktsyke ledere¨, klarer jeg å snu sinnet mitt til det positive. For jeg er ikke her for å irritere meg over noen mennesker som bare ikke vil noen godt, jeg er her for å spre glede(den kom nok ikke uforventet den siste setningen). Før, når jeg var 14-15 år, var det så lite som skulle til for å ¨vippe meg av pinnen¨. Men etter et fantastisk år i kirken med utrolige ungdommer og eldre, hvor jeg ble mer sikker på hva som virkelig er viktig, gikk det bare opp for meg; at noen ting er det virkelig ikke vits i å bruke krefter på, bruk de heller på noe annet. Hva er vitsen med at jeg skal gå rundt på fotballbanen og irritere meg over visse personer som ikke er like interessert i å hjelpe barna i Flor de Bastion? Det var en dag jeg var helt klar til å bare knytte nevene mot noen visse personer som kan være på banen. Jeg fikk bare nok. Istedet for å bruke kreftene på de, tok jeg heller tak i et tre og rev i stykker alle kvistene(...), jeg var så sur. At noen virkelig er interessert i å gjøre disse uskyldige barna og familiene noe ¨vondt¨. Uansett, etter litt tid, satt jeg meg på sidelinjen, prøvde å skjule sinnet for ungene som løp rundt, glade for å bare være på banen. Etter å ha sittet der alene i 2 minutter, kommer det en gutt løpende bort til meg og setter seg på fanget mitt. Jeg kunne kost meg med å si at Celine Dion sang i bakgrunnen, men det gjorde hun ikke. Vi to gutta satt der. Da dreit jeg bare i alt annet. Det er vanskelig å forklare, men du ser ¨bildet¨. ¨Disse ungene setter virkelig pris på det som blir gjort på og rundt banen¨, tenkte jeg da. For arbeidet rundt er absolutt like viktig. Og jeg koser meg litt med bildet; Kameraten over passer på meg. Jeg får krefter til å passe på dem, barna, i mine hender, med Kameratens hjelp. Jeg hisset meg ikke opp, jeg bare ventet på ¨godsakene¨, og de kom...

Litt fra dagboka på turen: ¨... jeg syns det er ganske fett. Der sitter jeg idag, hos Jahnet(en mor til en av fotballspillerne), slapper av og prater. Så stikker jeg bort til Cecilia(hun andre moren). Slapper av, prater litt. Hjelper hun litt med butikken, hilser på et par av gutta i gata, stikker tilbake til fotballbanen. ... jeg må smile ass, så ekstremt fett. Jeg tenkte spesielt på det da jeg satt på trappa til Jahnet. Vi pratet, snakket spansk, koste oss med familien. Det er så stort å få oppleve Herre!¨.

Man kan jo tenke; hva er så spesielt med å sitte på den trappa? Hvorfor er det så annerledes enn i Norge? Jeg tenker med en gang at det ikke er noe forskjell, alle kunne sittet på den trappa, Jahnet hadde invitert deg uansett og følelsen av å sitte på den trappa er ikke følelsen som er ¨fet¨. Det er det å dele noe med dem. Se hverdagen deres, for den er forskjellig. Jahnet jobber ikke. Hennes liv er avhengig av mannen. Selv om de bor 4stk på et rom like stort som et gutterom i Norge, er det akkurat det de har, og de gidder ikke klage over det. Jahnet klager ikke over at hennes dager går for det meste i vasking og et håp om at mannen har klart å samle sammen litt penger til mat. Høres sykt ut som en historie til en sånn innsamlingsaksjon(kall det gjerne det), men bare det at jeg kan sitte der sammen med hun, sammen med sønnene hennes og bare gi litt energi som de kan kose seg med, koser jeg meg med. Det funker generelt og bare være der med de. Og det er vel ganske likt med hjemmefra, alle mennesker koser seg med selskap, det handler bare om å ta seg tid...

En sykt dyp og følelsesladet knuggis her nå, men det blir fort sånn her nede. Det var som misjonær Andreas sa, en av de første dagene jeg kom hit, etter at vi hadde kjørt i bilen hans 5min til en volontørkveld; ¨Dette er den koseligste bilturen jeg har hatt her. Faktisk den koseligste noensinne. Alt er egentlig veldig koselig her i Ecuador, blir så mye følelser å sånn vet dere...¨. Samtidig som han var litt useriøs da, tok han i oss etterpå og sa at det faktisk er mye sannhet i det. Å se smilene, å se i det hele tatt gleden, er ekstra stor her nede. Se noe klare seg, det koste han seg med...

Jeg bare takker deg Herre for at du bærer meg. Gir meg styrke, og gir meg gleden av å nyte hver dag. For hver dag byr på noe nytt. Nye unger, flere å glede, flere å gi ¨selskap¨ til. En fantastisk stor takk til alle hjemme også, som er helt fantastisk støttende i e-mailer og facebook, ALT kommer helt fantastisk godt med her nede. Det er stort... Dette er stort... Vamos!