Snart 1mnd og 2uker i Ecuador...

Nå har jeg snart vært her i 1mnd og 2uker. Det har gått fort, men opplevelsene har vært ekstreme, og jeg er ikke halvveis en gang..

Jeg sitter ofte og tenker på den dagen jeg dro. Pappa og Kristian satt foran i bilen. På min venstre side satt bestefar, bak meg mamma. Da vi nærmet oss Gardermoen, husker jeg Kristian sa; ¨Skal vi ikke bare be en liten bønn da...?¨. Den bønnen sitter jeg enda og tenker på. Var så rart da, jeg visste liksom ingenting. Egentlig var jeg bare livredd. Alene skulle jeg dra til Ecuador, ikke i nærheten av hjemme.. Men den bønnen husker jeg roet meg ned. Jeg holdt bestefar i hånda. Ordene som ble sagt, og ikke minst øyeblikket, sitter i hodet mitt. Kristian ba, han visste hva han ba om. Han visste hvordan det var. Det var sterkt. Der satt jeg med noen fra familien og hadde tidenes stund før jeg skulle på flyet, det var viktig..

Samtidig, rett etter at vi var ferdige å be og tårene trillet i bilen, skulle jeg til å fa tidenes melding. Det var fra min beste kamerat. Denne meldingen har jeg dratt opp flere ganger i Ecuador. Det var så viktig alt det der, bønnen, den meldingen, alle tankene. De satt liksom standarden for turen. På den meldingen fra Alex Granlie stod det ord som det ikke er mulig og ikke bli rørt av, men det jeg husker best er ordene han skrev på slutten, det var så viktig det: ¨Gud være med deg.Og husk at når du har det kjipt og vanskelig, så er det bare 1 par med fotspor i sanden.Og du vet hvorfor!¨. Turen hadde liksom satt sitt preg allerede da, dette kom til å bli noe stort. Historien Alex refererte til er kanskje den beste, hvis ikke den beste, historien man kan ta med seg når man står alene på ¨gate 11 til Ecuador¨, og som jeg koste meg med den meldingen om og om igjen.

¨En mann hadde en natt en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! På himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden; det var hans eget, det andre var Herrens. Da siste bilde for forbi på himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forstod han ikke, så han spurte Herren; ¨Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid være med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest? Da svarte Herren; ¨Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst-og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine!!¨.

Tenk at Alex tenkte på å sende den meldingen akkurat da, da jeg trengte det mest. Og det er sånn jeg føler det her nede; de dagene hvor jeg føler elendigheten er størst, er de dagene jeg får mest energi. ETT par fotspor. Stort...

Uken har vært utrolig flott. Jobben går bare utrolig bra her nede. Til tider føler jeg at det er ¨mest slit og mas¨med disse dametilhengerne på sidelinjen, men jeg koser meg med at de koser seg, at de er super-gira og har det topp med å nippe hårene på leggen min.. Stort.. Mange opplevelser og mange former for Knut. Oppdateringen der er vel Karruzchj.

Takk for alle bønner og e-mailer, betyr utrolig mye! Sjekk også http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=3286 , hvor Knuggis har kost seg med 20 kjappe.

Litt fra en deilig uke...

På bildet ser dere "Papa" som jeg harry nok kaller han(han kaller meg sønn) og Carlos(til venstre. Trykk på bildene for bedre kvalitet). Disse er trenere på samme sted. Flotte folk. I morgen , lørdag, har Trond, Simon og jeg invitert de hit til Casa for å lære oss litt salsa. Det blir så bra, de gutta der kan virkelig rikke på rumpa...

Litt om uken. En fin uke! Er liksom hundre ganger morsommere når du skjønner hva alle spør deg om. Litt frustrende i starten, men så skjønner du mer og da koser du deg! Jeg koser meg så sinnsykt med dagene fortiden, ikke fordi det er 30gradozz og sol(den var til deg pappa), men fordi folk er så koselige her. Du går fra jobb og hilser på alle i slummen, og får vinken tilbake. Er du heldig er det et par som roper navnet ditt også; KAAANUTCZHJC!!. Litt usikker på om jeg skal snu meg på den, men jeg gjør det og tar ecuador-gliset(se bildet over; hvis usikker på uttrykk). Er så fine dager, aldri kjedelige. I tillegg har vi en heeeeerlig tilhengerklynge(se bilde rett under) hver dag, koser meg med de. De er veldig villige til å lære meg spansk. To ganger i uken blir jeg hoppet på og dratt av alle klærne, og tre ganger i uken er det litt eldre som spiller. Disse har jeg slitt litt med å komme i kontakt med som tidl. nevnt, men på mandag var jeg super-hyper og fikk kontakt med storegutta også, så det er bra!

Idag, fredag, var jeg litt sliten så jeg valgte å la treningstøyet ligge hjemme, men stilte i humør på trening. Ville liksom ikke bare være på banen, men også prate med de som bor rundt banen, med litt fedre, og noen unger som ikke er med på fotballskolen. Det var bare en kongeavgjørelse, for når jeg skjønte hva en far sa og pratet litt med han, ble jeg bare så syykt gira. Du kan jo tenke deg, du føler deg litt, hva skal jeg si...., ordløs der du går rundt og gliser til alle spørsmål. Men når du kan svare er det bare så konge! Fin følelse det der. Ble en herlig dag, med litt leking på sidelinjen. Deilig.

Så til noe litt mer moro. På tirsdag kom det en gjeng ¨givere¨fra Norge og skulle se på prosjektet. Jeg koste meg selvfølgelig, hadde blitt dratt av t-skjorten tre ganger og hadde seks unger dansende på hodet. LITE skulle jeg vite at litt senere skulle jeg bli TOLK for disse nordmennene. Altså SÅ god er jeg ikke i spansk! Heller grei-dårlig. Men nok om det. Der stod altså to til tre gutter og dunka på med spanskgloser, og disse nordmennene ventet jo at jeg var ¨i systemet¨, så etter hver setning dunka de hodene sine rett opp i midt! Fete, jeg var keen på å bare dra bena fatt, men ble stående. De første spm fra de ecuadorianske guttene gikk bra, jeg oversatte til ¨giverne¨ som jeg kaller dem, og de koste seg. Jeg tok litt spansk tilbake til gutta, og alle var fornøyde. Lite skulle jeg vite at Fernando tok TIDENES regle, varte sikkert i tre minutter(følte deg sånn), og disse nordmennen tok, seriøst i sakte film, og klinka hodene sine spørrende opp i mitt. Lite visste de at jeg var like blank som de, men Kanutczhj vet du, smart som han er, tok og klinte til med litt ¨egen¨historie. ¨Ja assa, han lurte på om dere hadde engelsk der dere kom fra, på skolen osv. Om dere syns Ecuador er fint osv, og om dere koser dere!¨. Deilig var det jo at alle smilte, Kanutczhjs kanskje litt ekstra. Derfor; gleder meg til Jonna kommer ned og kan hjelpe meg!!

Takk for alle e-mailer, både humoristiske og seriøse, alle betyr utrolig mye her nede! Takk for bønn. Oppholdet her ¨nede¨i Ecuador er i ferd meg å gå over i noe ¨uforglemmelig¨, og det er så stort. Deilig er det!

Harry som jeg er, avslutter jeg nok en gang med litt spansk. Føler det er litt viktig.

Mucho gusto. Kalut

Litt kort info..

Da blir altsaa reisen utsatt i ti dager, til 25.februar. Etter fem mnd i Ecuador skal jeg en liten tur ut med Jonna og se paa hva denne siden av jordkloden har aa by paa. Jonna har lenge vaert aktiv i Kfum miljóet og spiller for A-laget i samme klubb. Der har han vaert toppscorer i 3 aar paa rad. Vi ecuadorianere ónsker han velkommen 28.januar! -knuthelge.blogspot.com- ´kun ett trykk fra Ecuador´.

Når du tror ikke ting kan bli bedre...

...så koser jeg meg bare enda mer. Etter snart 4 uker har jeg bare opplevd så sykt mye at jeg skulle tro at følelses- og opplevelses-kvota var oppbrukt, men det kan jeg underskrive på, med mitt vakre navn Kanutczh, at den ikke er. Jeg har jobbet med unger og ungdommer nå i to uker, og det er bare så konge hver eneste dag, det er ikke vanskelig å holde motivasjonen oppe..

Idag, torsdag, var jeg på bursdag hjemme hos den samme familien. Moren fylte 40år, og vi ble invitert på dans og god spansk kylling. Fete ass, jeg vet ikke hva jeg skal si. Der sitter jeg, ser rundt meg. Du skulle liksom tro at nøden var så stor, at de i slummen hadde det så vondt. At dager er tunge der nede tviler jeg ikke på, og det er masse som er totalt forskjellig fra hjemme, men gaven av å glede seg MAKS, når gleden er der, er noe de kan. Vet ikke om det ble en helt pytagoras lærersetning setning, men det er liksom sånn jeg føler det. Jeg ser rundt meg, og de bare danser og fryder seg over det de har der og da, det at vi vil være der med dem, det at vi har lyst til å kose oss, i deres hjem. Huset har tre stoler, et anlegg som spiller om til salsa, par madrasser, heeelt ulikt fra hjemme, men allikevel føler jeg meg bare så sykt hjemme. Jeg blir sittende å smile og ta bilder, for dette må bare deles.. Er så konge, jeg har vært på bursdag i slummen, snakket de små ¨morsomme¨spanskordene jeg kan og danset salsa så svetten lagde regntid i Guayaquil. Regner faktisk denne uken. Men det er bare så stort ass, der sitter jeg liksom med gutta i gata, alt er jo som en stor campingplass(bambus og murhus tett i tett), og bare kost meg, spist mat, ikke brydd meg om ¨hvor¨ jeg har vært. Jeg bare gledet meg i deres glede. Vi koste oss, trenger ikke si mer en det...

Nå sitter jeg på Casa, litt sliten, men med utrolig mange følelser og tanker. Er liksom så langt fra tilværelsen hjemme, men når du blir bært på to hender, med ett par fotspor, blir det bare til at du koser deg. Jeg tenker ikke på at jeg har vært så langt fra hjemme som aldri før. Jeg tenker ikke på at jeg satt et par ganger alene i slummen og snakket med søte unger og enda mer imøtekommende foreldre. Det slo meg faktisk en kveld at jeg var i Ecuador, det er jo sykt, men da blir jeg bare sittende å tenke at jeg må nyte tiden her nede enda mer, ikke grue meg over hva som kan skje. ¨Denne dagen er den første dagen i mitt liv¨, som Besse sier det. Hver dag byr på noe nytt, noe annerledes. Og det kan jeg understreke på i Ecuador.. ÅÅ, dette var bare så kongedag altså, helt fantastisk. Også kan jeg føye til, til slutt, at jeg har spilt med noe fra det ecuadorianske landslaget idag. Ikke så fett, men helt greit, fin andreplass. Han ene scoret mot Argentina, men den er fortsatt på andreplass. Han andre har spilt mot Ronaldinho.. Nok om det. Anledningen var åpningen av en ny fotballbane her nede for barn og unge i slummen. Det blir bygd nye hver eneste uke, og det er også faktisk helt konge, med tanke på at de spiller konstant..

Hvor konge er det ikke å få lov til å danse salsa i slummen. Det er ikke hver dag. Denne dagen har vært ekstrem på alle plan, helt unik, og jeg er bare så latterlig takknemlig for at de er så åpne, for det er dette jeg vil oppleve. Det er slike opplevelser jeg vil smile av når jeg sitter på flyet hjem...

¨Bred dine vide vinger, over meg..¨

Hojja

Bilder fra Ecuador kommer veldig snart... Har dere lyst til å se bilder av alle volontørene eller bare lese litt om prosjektene, gå inn på http://www.lamitad.no/pages/lamitad_galleri.aspx?nr=3259 . http://www.misjonsalliansen.no/ er også en fin side om Ecuador/Bolivia og alle prosjektene..

kanutz

I morgen har jeg jobbet en uke med fotballprosjektet, som har vært(funnet norsk tastatur) over all forventning.

Dagen starter rundt ni. Da står jeg opp og spiser litt frokost og øver spansk. Klokken 11 starter spanskundervisningen min, som varer i to timer. Intensivt, men utrolig moro. Fra undervisningen hopper jeg rett inn i fotballklærne og tar buss nr 8, med Simon og Trond(andre volontører) til Florin, hvor fotballbanen ligger(bygget av Misjonsalliansen. Ble ferdig den uken jeg kom hit). På fotballbanen er det ikke vanskelig å komme i farta. I løpet av de timene jeg er der, har vi tre grupper med barn/ungdommer i alle aldre. Disse gruppene er hver på 50-60barn. Hver gruppe trener ca en time hver, to ganger i uken.

Som sagt, det er ikke vanskelig å komme i 5 gir når du entrer banen. Gærne, smilende unger møter deg i hundre hvor nesten alle skal ha en spesiell `handshake`. Er så utrolig moro ass, de er bare helt vilt gode disse unga. Uansett. Med de minste har vi litt balleker, og spiller for det meste fotball og leker med dem. De litt eldre er det litt mer seriøst med. De kan jeg liksom ikke lage prompelyder på, løfte osv, så sliter litt med kontakten der. Litt mer spansk så blir det konge med de også. Så mine dager står for det meste av å bare gi masse av meg selv. Det er deilig å høre en unge rope: `ciao Kanuut` etter en trening, med et godt smil om munnen. Ja du kan tenke deg, det er deilig!

Idag, torsdag, var bare en helt vanvittig dag for å bare legge glasuren på min takknemlighet for å få være i Ecuador. Simon, Trond og jeg ble spurt av en mor,(også ivrig tilhenger hver eneste dag!) til en spiller på fotballprosjektet, om vi ville være med de hjem. Når du tror du ikke har fått oppleve nok vennlighet, blir du jammen meg invitert med hjem også, helt fantastisk og en utrolig gave ecuadorianere har. Vi ble vist rundt i slummen, fikk se flere hjem og kannuut var bare i sitt ess når salsaen kom på anlegget. Da ble rockefoten vist fram. Det største var at folk hang utenfor huset til denne familien og tittet inn, der fikk de se tre gale nordmenn lære salsa. Det var bare så utrolig stort å se hvor stolte de var over det ¨lille¨de hadde. Denne familien hadde et murhus, andre har bambus, så du kan si at disse har klart seg. Men de delte et lite murhus, med en eller to madrasser. Å, de er bare så gode, og så utrolig stolte over det de har klart. Mens jeg sitter her nå, og prøver å skrive noe så dere hjemme kan skjønne den følelsen jeg sitter med nå, sitter jeg bare og smiler. Er bare så glad. Jeg var hjemme hos en familie, snakket spansk med en nabofar i minst en time(med mye armer og dårlige bøyningsformer selvf.), spilte fotball og lekte med ungene, danset salsa, fikk se hverdagen deres, en hverdag jeg vil se. For de er bare så kongefolk, som bare gir alt av seg selv. Det moren hadde, tilbød hun oss i takknemlighet for at vi spilte fotball med ungen hennes nesten hver dag. Kongedag. I tillegg fikk jeg smadret inn en ¨que Dios te bendiga¨ før jeg gikk. Dere kan jo tenke dere hva Kaanuut har pugget for noe nå...

Jeg har vært her i tre uker snart, jammen hvor fort tiden går. Jeg har det utrolig bra og har blitt fantastisk tatt imot. Denne uken har også Christoffer D. vært innom Ecuador med en kamerat og tittet litt på prosjektet vårt. Stort å se unge Dahl leke seg med ball...

Håper dere fikk en liten følelse av de følelsene jeg sitter her i Guayaquil med nå, og takk for alle bønner og tanker hjemmefra.. Buenas! Kannut