Snart 1mnd og 2uker i Ecuador...

Nå har jeg snart vært her i 1mnd og 2uker. Det har gått fort, men opplevelsene har vært ekstreme, og jeg er ikke halvveis en gang..

Jeg sitter ofte og tenker på den dagen jeg dro. Pappa og Kristian satt foran i bilen. På min venstre side satt bestefar, bak meg mamma. Da vi nærmet oss Gardermoen, husker jeg Kristian sa; ¨Skal vi ikke bare be en liten bønn da...?¨. Den bønnen sitter jeg enda og tenker på. Var så rart da, jeg visste liksom ingenting. Egentlig var jeg bare livredd. Alene skulle jeg dra til Ecuador, ikke i nærheten av hjemme.. Men den bønnen husker jeg roet meg ned. Jeg holdt bestefar i hånda. Ordene som ble sagt, og ikke minst øyeblikket, sitter i hodet mitt. Kristian ba, han visste hva han ba om. Han visste hvordan det var. Det var sterkt. Der satt jeg med noen fra familien og hadde tidenes stund før jeg skulle på flyet, det var viktig..

Samtidig, rett etter at vi var ferdige å be og tårene trillet i bilen, skulle jeg til å fa tidenes melding. Det var fra min beste kamerat. Denne meldingen har jeg dratt opp flere ganger i Ecuador. Det var så viktig alt det der, bønnen, den meldingen, alle tankene. De satt liksom standarden for turen. På den meldingen fra Alex Granlie stod det ord som det ikke er mulig og ikke bli rørt av, men det jeg husker best er ordene han skrev på slutten, det var så viktig det: ¨Gud være med deg.Og husk at når du har det kjipt og vanskelig, så er det bare 1 par med fotspor i sanden.Og du vet hvorfor!¨. Turen hadde liksom satt sitt preg allerede da, dette kom til å bli noe stort. Historien Alex refererte til er kanskje den beste, hvis ikke den beste, historien man kan ta med seg når man står alene på ¨gate 11 til Ecuador¨, og som jeg koste meg med den meldingen om og om igjen.

¨En mann hadde en natt en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! På himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden; det var hans eget, det andre var Herrens. Da siste bilde for forbi på himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forstod han ikke, så han spurte Herren; ¨Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid være med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest? Da svarte Herren; ¨Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst-og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine!!¨.

Tenk at Alex tenkte på å sende den meldingen akkurat da, da jeg trengte det mest. Og det er sånn jeg føler det her nede; de dagene hvor jeg føler elendigheten er størst, er de dagene jeg får mest energi. ETT par fotspor. Stort...

Uken har vært utrolig flott. Jobben går bare utrolig bra her nede. Til tider føler jeg at det er ¨mest slit og mas¨med disse dametilhengerne på sidelinjen, men jeg koser meg med at de koser seg, at de er super-gira og har det topp med å nippe hårene på leggen min.. Stort.. Mange opplevelser og mange former for Knut. Oppdateringen der er vel Karruzchj.

Takk for alle bønner og e-mailer, betyr utrolig mye! Sjekk også http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=3286 , hvor Knuggis har kost seg med 20 kjappe.