Når du tror ikke ting kan bli bedre...

...så koser jeg meg bare enda mer. Etter snart 4 uker har jeg bare opplevd så sykt mye at jeg skulle tro at følelses- og opplevelses-kvota var oppbrukt, men det kan jeg underskrive på, med mitt vakre navn Kanutczh, at den ikke er. Jeg har jobbet med unger og ungdommer nå i to uker, og det er bare så konge hver eneste dag, det er ikke vanskelig å holde motivasjonen oppe..

Idag, torsdag, var jeg på bursdag hjemme hos den samme familien. Moren fylte 40år, og vi ble invitert på dans og god spansk kylling. Fete ass, jeg vet ikke hva jeg skal si. Der sitter jeg, ser rundt meg. Du skulle liksom tro at nøden var så stor, at de i slummen hadde det så vondt. At dager er tunge der nede tviler jeg ikke på, og det er masse som er totalt forskjellig fra hjemme, men gaven av å glede seg MAKS, når gleden er der, er noe de kan. Vet ikke om det ble en helt pytagoras lærersetning setning, men det er liksom sånn jeg føler det. Jeg ser rundt meg, og de bare danser og fryder seg over det de har der og da, det at vi vil være der med dem, det at vi har lyst til å kose oss, i deres hjem. Huset har tre stoler, et anlegg som spiller om til salsa, par madrasser, heeelt ulikt fra hjemme, men allikevel føler jeg meg bare så sykt hjemme. Jeg blir sittende å smile og ta bilder, for dette må bare deles.. Er så konge, jeg har vært på bursdag i slummen, snakket de små ¨morsomme¨spanskordene jeg kan og danset salsa så svetten lagde regntid i Guayaquil. Regner faktisk denne uken. Men det er bare så stort ass, der sitter jeg liksom med gutta i gata, alt er jo som en stor campingplass(bambus og murhus tett i tett), og bare kost meg, spist mat, ikke brydd meg om ¨hvor¨ jeg har vært. Jeg bare gledet meg i deres glede. Vi koste oss, trenger ikke si mer en det...

Nå sitter jeg på Casa, litt sliten, men med utrolig mange følelser og tanker. Er liksom så langt fra tilværelsen hjemme, men når du blir bært på to hender, med ett par fotspor, blir det bare til at du koser deg. Jeg tenker ikke på at jeg har vært så langt fra hjemme som aldri før. Jeg tenker ikke på at jeg satt et par ganger alene i slummen og snakket med søte unger og enda mer imøtekommende foreldre. Det slo meg faktisk en kveld at jeg var i Ecuador, det er jo sykt, men da blir jeg bare sittende å tenke at jeg må nyte tiden her nede enda mer, ikke grue meg over hva som kan skje. ¨Denne dagen er den første dagen i mitt liv¨, som Besse sier det. Hver dag byr på noe nytt, noe annerledes. Og det kan jeg understreke på i Ecuador.. ÅÅ, dette var bare så kongedag altså, helt fantastisk. Også kan jeg føye til, til slutt, at jeg har spilt med noe fra det ecuadorianske landslaget idag. Ikke så fett, men helt greit, fin andreplass. Han ene scoret mot Argentina, men den er fortsatt på andreplass. Han andre har spilt mot Ronaldinho.. Nok om det. Anledningen var åpningen av en ny fotballbane her nede for barn og unge i slummen. Det blir bygd nye hver eneste uke, og det er også faktisk helt konge, med tanke på at de spiller konstant..

Hvor konge er det ikke å få lov til å danse salsa i slummen. Det er ikke hver dag. Denne dagen har vært ekstrem på alle plan, helt unik, og jeg er bare så latterlig takknemlig for at de er så åpne, for det er dette jeg vil oppleve. Det er slike opplevelser jeg vil smile av når jeg sitter på flyet hjem...

¨Bred dine vide vinger, over meg..¨