I morgen har jeg jobbet en uke med fotballprosjektet, som har vært(funnet norsk tastatur) over all forventning.

Dagen starter rundt ni. Da står jeg opp og spiser litt frokost og øver spansk. Klokken 11 starter spanskundervisningen min, som varer i to timer. Intensivt, men utrolig moro. Fra undervisningen hopper jeg rett inn i fotballklærne og tar buss nr 8, med Simon og Trond(andre volontører) til Florin, hvor fotballbanen ligger(bygget av Misjonsalliansen. Ble ferdig den uken jeg kom hit). På fotballbanen er det ikke vanskelig å komme i farta. I løpet av de timene jeg er der, har vi tre grupper med barn/ungdommer i alle aldre. Disse gruppene er hver på 50-60barn. Hver gruppe trener ca en time hver, to ganger i uken.

Som sagt, det er ikke vanskelig å komme i 5 gir når du entrer banen. Gærne, smilende unger møter deg i hundre hvor nesten alle skal ha en spesiell `handshake`. Er så utrolig moro ass, de er bare helt vilt gode disse unga. Uansett. Med de minste har vi litt balleker, og spiller for det meste fotball og leker med dem. De litt eldre er det litt mer seriøst med. De kan jeg liksom ikke lage prompelyder på, løfte osv, så sliter litt med kontakten der. Litt mer spansk så blir det konge med de også. Så mine dager står for det meste av å bare gi masse av meg selv. Det er deilig å høre en unge rope: `ciao Kanuut` etter en trening, med et godt smil om munnen. Ja du kan tenke deg, det er deilig!

Idag, torsdag, var bare en helt vanvittig dag for å bare legge glasuren på min takknemlighet for å få være i Ecuador. Simon, Trond og jeg ble spurt av en mor,(også ivrig tilhenger hver eneste dag!) til en spiller på fotballprosjektet, om vi ville være med de hjem. Når du tror du ikke har fått oppleve nok vennlighet, blir du jammen meg invitert med hjem også, helt fantastisk og en utrolig gave ecuadorianere har. Vi ble vist rundt i slummen, fikk se flere hjem og kannuut var bare i sitt ess når salsaen kom på anlegget. Da ble rockefoten vist fram. Det største var at folk hang utenfor huset til denne familien og tittet inn, der fikk de se tre gale nordmenn lære salsa. Det var bare så utrolig stort å se hvor stolte de var over det ¨lille¨de hadde. Denne familien hadde et murhus, andre har bambus, så du kan si at disse har klart seg. Men de delte et lite murhus, med en eller to madrasser. Å, de er bare så gode, og så utrolig stolte over det de har klart. Mens jeg sitter her nå, og prøver å skrive noe så dere hjemme kan skjønne den følelsen jeg sitter med nå, sitter jeg bare og smiler. Er bare så glad. Jeg var hjemme hos en familie, snakket spansk med en nabofar i minst en time(med mye armer og dårlige bøyningsformer selvf.), spilte fotball og lekte med ungene, danset salsa, fikk se hverdagen deres, en hverdag jeg vil se. For de er bare så kongefolk, som bare gir alt av seg selv. Det moren hadde, tilbød hun oss i takknemlighet for at vi spilte fotball med ungen hennes nesten hver dag. Kongedag. I tillegg fikk jeg smadret inn en ¨que Dios te bendiga¨ før jeg gikk. Dere kan jo tenke dere hva Kaanuut har pugget for noe nå...

Jeg har vært her i tre uker snart, jammen hvor fort tiden går. Jeg har det utrolig bra og har blitt fantastisk tatt imot. Denne uken har også Christoffer D. vært innom Ecuador med en kamerat og tittet litt på prosjektet vårt. Stort å se unge Dahl leke seg med ball...

Håper dere fikk en liten følelse av de følelsene jeg sitter her i Guayaquil med nå, og takk for alle bønner og tanker hjemmefra.. Buenas! Kannut