Jul i Ecuador. Hvor er pinnekjøttet.com?

35 grader. Aircondition på full guffe. Vepsestikk på julaften. Alt dette, men det er alltid en ting som leder meg til julestemningen...

Nordmennene i Misjonsalliansen har samlet seg til gudstjeneste på Casa Alianza. Vi er 50 vakre, brune nordmenn på jakt etter ¨julestemningen¨. Et vepsestikk på sidemannen gjør det ikke bedre. Men en ting gir meg alltid den følelsen jeg leter etter. Vi er i ferd med å avslutte gudstjenesten. Vi reiser oss. Det er tid for "Deilig er jorden". "...skjønt fra sjel til sjel det lød; Fred over jorden, menneske fryd deg! Oss er en evig frelser født!". Ingenting gir meg mer julefølelse. Jeg fikk den i år også. Pen- skjorta er gjennomvåt. Jeg bryr meg ikke; Jeg opplevde julefølelse med 35 grader og Juan Pablo skrikende; "Helado"(is), på julaften, utenfor kirken. En god norsk tradisjon venter, tatt opp på videospiller'n og klar; Tre nøtter til Askepott. Stort ass!

Jeg har det så bra for tiden, jeg bare smiler. To dager til gjengen, familien, kommer ned. Tenker hver dag på det jeg har opplevd og hvor syyyykt mye jeg har vokst på dette. Sykt og uvirkelig. I bibelen står det; "Gi, så skal du få", fint vers og helt ufattelig hvordan akkurat den setningen har slått riktig her nede. Helt vilt hvor bra jeg har det med 11 fantastiske volontører og ecuadorianere. I 8 timer satt jeg med 11 volontører og spiste digg og så på film på julaften. Vi var nemlig til en fantastisk ecuadoriansk familie, hele gjengen, 23.00. Mat kl.24.00. Spesiell tradisjon altså. I Norge er jeg sigen etter rundt 00.30, men her, ja her, ble jeg bært ut kl.03.30. Da var jeg i drømmeland. Hjem gikk jeg med en ku-kopp som jeg fikk i presang av en av volontørene. Tidenes gave? Er ikke så viktig ass, jeg hadde klart å feire jul uten familien, og uten PINNKJØTT. Det var stort...

Fete ass. Jeg har vært her i 3 mnd og 2 uker. Hvor har tiden blitt av? Jeg bare bryr meg ikke, jeg har opplevd bare så vanvittig mye. "Gi, så skal du få". Bare den miste ting er så viktig. Jeg ga et julekort, laget på 5min, til kameraten som jobbet på Casa Alianza julaften. Han ble glad. Jeg ble glad. Jul. Aaaaaaaaaah. Kos deg, nyt stillheten til mr.kanotto kommer hjem! Da blir det andakter hele dagen. Ja!

Gud velsigne deg i juletiden! mr.Kanotto

De siste ukene..

For drøye 3mnd siden bygget Misjonalliansen en fotballbane midt i kjernen av slummen i Flor de Bastion. Her skulle barn få kose seg med den sporten de elsket. Nå fikk de muligheten til å spille på flatt underlag, med fotballer. Idag ser jeg at banen er så sykt mye mer enn bare en fotballbane.

I 2 uker nå har det vært turnering mellom de to fotballbanene som Misjonsalliansen har bygget. Det er mange barn og unge, så til sammen er det vel rundt 15-20 lag som er med i turneringen, delt inn i en gruppe for de aller minste og en for de eldste. Forrige torsdag var en fantastisk dag. Tirsdager og torsdager er dagene hvor de aller minste spiller(fra 5-10 år), disse dagene pleier bare å være stappet av foreldre. Turneringen har gjort at foreldrene har begynt å komme og se på ungene sine spille. Den ene kampen jeg dømte på onsdag måtte jeg bare klype meg litt i armen. Rundt 7er- banen, hvor de yngste spilte kamp, stod det uten å overdrive kanskje 100-200 foreldre, de skrek og heiet på barna sine. Det var så stort. For første gang hadde foreldrene noe å gå til, noe å se på, bli stolt av ungene sine. Det som vi tar for gitt hjemme, det å se søsken eller ungene sine spille en kamp, er noe de ikke har hatt mulighet til før. Derfor er det så ekstremt moro å se seg rundt, og se 200 foreldre stråle av glede. De koser seg. Her samles de nå, her møter de nye venner. Banen er ikke lenger bare for de som spiller, ungene og ungdommene, den har også blitt et sted for foreldre. En fotballbane ble bygget i Flor de Bastion for 3mnd siden, idag er den en sosial og en "gledens" plass, og jeg får lov til å være en del av det. Tenk at den banen skulle bli noe så stort, en sånn plass. Det er så viktig. En liten fotballbane, men med en ekstrem betydning for folket i Flor.

For et par dager siden var jeg ganske syk, jeg hadde vært syk en liten stund og var egentlig litt sliten. Da er det så fort gjort å starte å tenke dårlige tanker. Uten familien i Ecuador, og du føler at du bare gir og gir, og ikke får noe tilbake. Så feil man kan tenke. Den kvelden jeg begynte å tenke sånn, måtte jeg ta et tak i meg selv. Jeg begynte å skrive side opp og ned om alle de tingene jeg hadde opplevd. Alle personene som hadde sagt noe til meg, alle som hadde takket meg med et smil. Det er så lett at de negative tankene bare skriker over alle de positive. Hvorfor det gjør det, føler jeg det er vanskelig å beskrive, men det er sånn. Som sagt, jeg satt meg ned, tok på Glenn Gulli på øret og skrev ned alle tingene som virkelig hadde gledet meg. Det var ikke noe selvfølge at jeg skulle få oppleve en bursdag 1uke etter at jeg begynte å jobbe. Det er ikke noe selvfølge at jeg kunne sitte på trappa til Jahnet, en helt vanlig onsdag, og sitte å prate om akkurat ingenting. Noen ganger bare elsker jeg å bare ta litt tak i meg selv, for det trengs virkelig. Jeg har absolutt ingen grunn til å begynne å tenke negative tanker fordi jeg var dritt lei av å føle meg uggen i hele kroppen. Det er bare et tegn om at jeg trenger litt hvile, trenger å samle tankene. Jeg føler at jeg lærer sykt mye her nede, mer enn jeg tror. Disse siste dagene har jeg bare hatt en helt vill energi. Vært kanskje mine beste dager. Vi trenger alle ei litta pause i blant.

I salme 37, 1-2.9-11 står det: "...Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjertet ønsker! Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn. Oppgi vreden, la harmen fare! Bli ikke opprørt i ditt sinn. De tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred."

Mine tanker går også til Bjørn Olsen's familie. Jeg tenker og ber masse for dere... KnutH

Mye på hjertet. Litt fra ¨kjære dagbok¨

Det er sykt bra dager for tiden, helt fantastiske for å være ærlig. De dagene som kan by på noe kjipt, ender med noe helt uforventet bra. Det er så deilig å merke at jeg er på det stadiet av livet at når jeg er dritt lei av f.eks¨maktsyke ledere¨, klarer jeg å snu sinnet mitt til det positive. For jeg er ikke her for å irritere meg over noen mennesker som bare ikke vil noen godt, jeg er her for å spre glede(den kom nok ikke uforventet den siste setningen). Før, når jeg var 14-15 år, var det så lite som skulle til for å ¨vippe meg av pinnen¨. Men etter et fantastisk år i kirken med utrolige ungdommer og eldre, hvor jeg ble mer sikker på hva som virkelig er viktig, gikk det bare opp for meg; at noen ting er det virkelig ikke vits i å bruke krefter på, bruk de heller på noe annet. Hva er vitsen med at jeg skal gå rundt på fotballbanen og irritere meg over visse personer som ikke er like interessert i å hjelpe barna i Flor de Bastion? Det var en dag jeg var helt klar til å bare knytte nevene mot noen visse personer som kan være på banen. Jeg fikk bare nok. Istedet for å bruke kreftene på de, tok jeg heller tak i et tre og rev i stykker alle kvistene(...), jeg var så sur. At noen virkelig er interessert i å gjøre disse uskyldige barna og familiene noe ¨vondt¨. Uansett, etter litt tid, satt jeg meg på sidelinjen, prøvde å skjule sinnet for ungene som løp rundt, glade for å bare være på banen. Etter å ha sittet der alene i 2 minutter, kommer det en gutt løpende bort til meg og setter seg på fanget mitt. Jeg kunne kost meg med å si at Celine Dion sang i bakgrunnen, men det gjorde hun ikke. Vi to gutta satt der. Da dreit jeg bare i alt annet. Det er vanskelig å forklare, men du ser ¨bildet¨. ¨Disse ungene setter virkelig pris på det som blir gjort på og rundt banen¨, tenkte jeg da. For arbeidet rundt er absolutt like viktig. Og jeg koser meg litt med bildet; Kameraten over passer på meg. Jeg får krefter til å passe på dem, barna, i mine hender, med Kameratens hjelp. Jeg hisset meg ikke opp, jeg bare ventet på ¨godsakene¨, og de kom...

Litt fra dagboka på turen: ¨... jeg syns det er ganske fett. Der sitter jeg idag, hos Jahnet(en mor til en av fotballspillerne), slapper av og prater. Så stikker jeg bort til Cecilia(hun andre moren). Slapper av, prater litt. Hjelper hun litt med butikken, hilser på et par av gutta i gata, stikker tilbake til fotballbanen. ... jeg må smile ass, så ekstremt fett. Jeg tenkte spesielt på det da jeg satt på trappa til Jahnet. Vi pratet, snakket spansk, koste oss med familien. Det er så stort å få oppleve Herre!¨.

Man kan jo tenke; hva er så spesielt med å sitte på den trappa? Hvorfor er det så annerledes enn i Norge? Jeg tenker med en gang at det ikke er noe forskjell, alle kunne sittet på den trappa, Jahnet hadde invitert deg uansett og følelsen av å sitte på den trappa er ikke følelsen som er ¨fet¨. Det er det å dele noe med dem. Se hverdagen deres, for den er forskjellig. Jahnet jobber ikke. Hennes liv er avhengig av mannen. Selv om de bor 4stk på et rom like stort som et gutterom i Norge, er det akkurat det de har, og de gidder ikke klage over det. Jahnet klager ikke over at hennes dager går for det meste i vasking og et håp om at mannen har klart å samle sammen litt penger til mat. Høres sykt ut som en historie til en sånn innsamlingsaksjon(kall det gjerne det), men bare det at jeg kan sitte der sammen med hun, sammen med sønnene hennes og bare gi litt energi som de kan kose seg med, koser jeg meg med. Det funker generelt og bare være der med de. Og det er vel ganske likt med hjemmefra, alle mennesker koser seg med selskap, det handler bare om å ta seg tid...

En sykt dyp og følelsesladet knuggis her nå, men det blir fort sånn her nede. Det var som misjonær Andreas sa, en av de første dagene jeg kom hit, etter at vi hadde kjørt i bilen hans 5min til en volontørkveld; ¨Dette er den koseligste bilturen jeg har hatt her. Faktisk den koseligste noensinne. Alt er egentlig veldig koselig her i Ecuador, blir så mye følelser å sånn vet dere...¨. Samtidig som han var litt useriøs da, tok han i oss etterpå og sa at det faktisk er mye sannhet i det. Å se smilene, å se i det hele tatt gleden, er ekstra stor her nede. Se noe klare seg, det koste han seg med...

Jeg bare takker deg Herre for at du bærer meg. Gir meg styrke, og gir meg gleden av å nyte hver dag. For hver dag byr på noe nytt. Nye unger, flere å glede, flere å gi ¨selskap¨ til. En fantastisk stor takk til alle hjemme også, som er helt fantastisk støttende i e-mailer og facebook, ALT kommer helt fantastisk godt med her nede. Det er stort... Dette er stort... Vamos!

Hellowz!

For å se på litt bilder, gå inn pà min gode venn Trond sin blogg http://journals.worldnomads.com/trondbond/gallery/6665.aspx . Her kommer dere rett inn på bilder fra en dag på banen. Til høyre på denne siden ser dere bilder fra flere anledninger. Fra turer, mer fotball etc..

-Karruuuzh-

Fotball er moro!

I helgen var det Olympiada for alle arbeiderne i Misjonsalliansen. I alt var 14 fotballag meldt på i en turnering som blir sett på som meget seriøs for alle i Misjonalliansen, spesielt ecuadorianerne. Åpningshow med maskotter og egen lagsang fra hvert lag sier vel litt om hvor ivrige de er, men moro var det! Med 5 ¨kasser¨ i turneringen på Knut¨Kniksen¨Fjeldstad var det få som klarte å stoppe et stjernespekket Casa Alianza-lag. For første gang i historien kunne ¨Huset¨ endelig løfte den nydelige pokalen.

Med en fin seiersrekke på 2-1(hvor undertegnede scoret det avgjørende målet, etter 10 MINUTTER MED DISKUSJON OM ET TIDLIGERE MÅL!!ecuadorianere.com), 3-0, 2-1 og til slutt 6-1 i finalen var det mye som skulle til for at Casa's beste spillere skulle bli stanset i turneringen. I finalen møtte vi det antatt beste laget med Misjonsalliansens storspiller og misjonær Oddvar. Men det var lite Oddvar kunne gjøre med to raske mål fra spiller nr 10 i finalen, med ¨Knut¨ på ryggen, de første 5 minuttene av kampen. Derfra var det festfotball og kaptein Kjetil kunne løfte pokalen rundt 21.00 norsk tid. Vi takker for all bønn gjennom turneringen...

Utenom denne store gleden, kan jeg meddele at ting fortsatt er utrolig i Ecuador. Igår fikk jeg være med på en dåpsfest hjemme hos noen, samme sted som der jeg til vanlig jobber. Salsa, ecuadoriansk mat og mer salsa var på programmet. Under festen bestemte Trond, en jeg jobber med, og jeg om å ta oss en tur ned til noe de kalte ¨La Cancha¨. Vi visste ikke hva det var, men dro med oss noen unger og ble vitne til et sinnsykt bra opplegg. Her var både unge og eldre samlet rundt en liten fotballbane. Noen spilte og andre heiet. Hele kvelden. Vi kom til banen kl.22.30 og da var det semifinaler. Det var bare så kult. Der var ALLE samlet. Noen solgte mat på siden, andre heiet og andre bare satt der og pratet. Det var der det skjedde. Det var så kult å se hva de gjør på en lørdagskveld, og stemningen var så sinnsykt god. Ekstra morsomt er det også når du blir kjent igjen av folk du spiller fotball med til vanlig i ukedagene. Er så kult at den jobben har gitt meg så mye. Så når jeg trasket inn på denne ¨la Cancha¨ (trodde jeg skulle bare se på), ble jeg møtt av mange som kunne navnet mitt og som ville prate med meg. Det er bare så vanvittig kult. Jeg hadde ikke trodd at fotballprosjektet ville være så bredt, men det var det, og der stod jeg på kvelden og hang med folk i Flor de Bastion. Og som jeg koste meg rundt en fotballbane med utrolig god stemning. Herlig opplegg, herlige folk.



Nå har jeg altså vært her i 2 mnd og 1 uke. Tiden går fort. Jeg lærer bare så vanvittig mye av å være her nede. Selv om noen opplevelser kan være sterke, tenker du mest på de smilene du har møtt den dagen. Man tenker ikke på hvordan ting er liksom, du bare koser deg. Etter jobben idag bare hang vi litt i slummen, snakket med folk og koste oss. Håper det blir en vane framover så jeg får maks ut av tiden min her nede...

Jeg takker bare for alt jeg har opplevd til nå og håper det blir mye mer! Er utrolig takknemlig for alt hjemmefra, og håper linken over, til Trond sine bilder, viser litt av ¨festen¨ her nede!

Mange klemmmmmmer

Klart han koser seg...

Dagen startet med en ¨liten presentasjon¨ for spansklæreren min om fotballprosjektet jeg er med på. Her fortalte jeg om hvor stor glede denne banen er for barna og ungdommen i Flor de Bastion, vi kom fram til at banen het ¨Cancha de felicidad¨(den lykkelige/gledelige banen). Her blir sorgene glemt. Moro..

Så, tre timer senere, på jobb i Flor de Bastion, Bloque 17(hvis du plutselig kommer og skal hilse på!), sitter Karruzh med en unge i fanget. Som på film begynner undertegnede å synge en sang. Her ville kanskje andre dunket på med ¨I'm your angel¨, ¨Candyshop¨ eller kanskje ¨U-turn¨ sunget av Usher. Men av en eller annen grunn blir jeg sykt lysten på å synge ¨Velsignelsen¨ av Oslo Gospel Choir. Der sitter jeg, som eneste nordmann, og koser meg stort med en norsk sang. Var et fint øyeblikk. Jeg og en skikkelig go'unge halvsovende i armene mine. Setter jo ting litt i perspektiv for hvordan jeg føler det her nede... På det ene bildet(Knutz med en unge mellom beina) ser dere ungen som fikk kost seg med litt kristen god-musikk idag...

På søndag er det 2mnd i Ecuador. Hvis ikke det er sykt, er ingenting det. Må rykke litt på nesen når jeg sier det, for fra denne kanten har det gått helt utrolig fort! Har sagt det tusen ganger før, men er bare så utrolig glad for at jeg valgte å dra ned hit, dette er bare så perfekt. Man lærer bare så vanvittig mye, både på godt og vondt. Er noen ganger jeg har gått litt halvgråtende ut av en situasjon hvor en liten søt unge har spurt meg om penger. Jeg skulle så gjerne gjort det. Men jeg jobber så tett på mange unge og eldre, så begynner man å dele ut kan ordet gå, og deler jeg ikke ut til noen, blir bare urettferdigheten større for noen. Man blir oppfordret til å gi til kirker osv., men jeg har noen tanker for hvordan jeg kan ¨gi¨. I første fase starter jeg med å gi av meg selv.

Har bare så lyst til å si til dere der hjemme nå rett før jeg skal legge meg; Tenk på de som er her nede. Be eller bare rett en tanke. Er så mange frivillige og andre som bare ikke får nok skryt her nede. Be, eller bare send tanken, på at overskuddet på personene som er her nede bare må

blomstre. Er så viktig at de som er her nede vet at de blir satt pris på. Skriv på lamitad.no, eller så bare, rett og slett, sett tanken i kveld til de som er her nede. Så takker jeg på vegne av alle at dere gjør det. Kontakt min bror, Kristian på kristian_fjeldstad@hotmail.com, hvis du har lyst til å bli fadder for en familie her i Ecuador eller bare har lyst til å støtte D-Miro som er bedriften som skaffer arb.plasser for fattige her nede. Kristian vet masse om dette, så kontakt han hvis det er noe du har lyst til å høre mer om...

Har jobbet nå i 1mnd og 2uker, og først idag fikk jeg høre at Flor de Bastion er en av de farligste plassene i Ecuador, snakk om å bli informert da! Neida, vi blir godt beskyttet og folk er vennlige mot oss for det vi gjør for dem. Er ekstra morsomt også når en av de ¨tøffeste¨ gutta kommer syklende på en trehjulsskykkel forbi deg og sier ¨biiip biiip¨, da skjønner du at stemningen er god... Fikk til og med en litta ¨handshake¨ etterpå også. Stort. Men lover til hele min familie at jeg skal fortsette å passe på...

Takk for dagen idag. Takk til Glenn Gulli for viktig musikk i Ecuador!

Stor dag, mye moro!

¨Gi så skal du få¨. - gi kjærlighet..

17 Herren din Gud er hos deg,

en helt som har makt til å frelse.

Han gleder og fryder seg over deg

og gir deg på ny sin kjærlighet.

Han jubler over deg med fryd(Sef 3,17)

-Så deilig tenker jeg. Han jubler over meg. Jeg vet at for hver dag som kommer, hver utfordring som venter, så gir han meg ¨på ny sin kjærlighet¨. Jeg trenger ikke bekymre meg, jeg trenger ikke være redd for hva jeg ikke ¨fikk gitt¨ denne dagen. Det at jeg har delt den med noen som trenger det. Fått en som ikke har så mye å smile for den dagen, til å smile, det holder. Jeg vet at jeg ikke klarer å forvandle fattigdommen her nede. Jeg tror faktisk det er ganske lite jeg klarer å utrette på de månedene jeg er her, men at jeg får gi av meg selv, til noen som trenger det ekstra mye, det koser jeg meg med.

Fete, sitter jeg og tenker. Så mange dager jeg har brukt på å sutre over teite ting. De dagene jeg har møtt en sur dame på bussen og bare bygd opp ¨surheten¨ sammen med dama. Hvorfor har jeg ikke bare satt i gang samtalen. Er det noe jeg har lært her nede, er det å bare gi masse kjærlighet. Vet ikke hvorfor den har kommet så sinnsykt her nede, men den følelsen sitter jeg hvertfall med. Jeg smiler ekstra til gutta på Shawarma'n. Ikke at det er noe å skrive i dagboka for, men det gjør liksom at neste gang jeg kommer dit, er vi på ¨high five¨, kanskje ei litta ekstra bit på toppen. ¨Gi så skal du få¨ står det i Bibelen, du behøver ikke være kristen eller tro på Gud for å like det verset. Historien over er kanskje ikke krem-eksempelet, at gutta gir meg litt ekstra shawarma fordi jeg dunker high five med de, men du skjønner liksom litt greia. Smiler du, vil du få smilet tilbake. Og får du det ikke tilbake den dagen, får du det garantert en dag hvor du trenger det...

Litt tanker fra Karruszhj på en eeeekstremt varm dag. Smil til kebabmannen på Bislet idag, han setter pris på det. Og hils han og si at han skal holde en klar til meg 26.feb kl.21.00!

Til slutt en fantastisk godnyhet. Jeg trodde at etter at Jonna hadde meldt sin ankomst til Ecuador, var det nok, men TROR DU IKKE JAMMEN MEG min familie kommer ned også. Jeg var ikke vanskelig på ¨Kjære dagbok, sykt sykt sykt¨ når den nyheten ble klekket. Deilig.com altså!!! 29. desember lander skjønnhetene i Guayaquil. Det blir så bra... Gleder meg til å dele opplevelser med dere, bli nydelig. Kanskje blir det litt pinnekjøtt på meg og...

Kjærleik fra Kruzh(navnet fortsetter i sine lange baner, nærmer meg Cruz, det er stil). K

Snart 1mnd og 2uker i Ecuador...

Nå har jeg snart vært her i 1mnd og 2uker. Det har gått fort, men opplevelsene har vært ekstreme, og jeg er ikke halvveis en gang..

Jeg sitter ofte og tenker på den dagen jeg dro. Pappa og Kristian satt foran i bilen. På min venstre side satt bestefar, bak meg mamma. Da vi nærmet oss Gardermoen, husker jeg Kristian sa; ¨Skal vi ikke bare be en liten bønn da...?¨. Den bønnen sitter jeg enda og tenker på. Var så rart da, jeg visste liksom ingenting. Egentlig var jeg bare livredd. Alene skulle jeg dra til Ecuador, ikke i nærheten av hjemme.. Men den bønnen husker jeg roet meg ned. Jeg holdt bestefar i hånda. Ordene som ble sagt, og ikke minst øyeblikket, sitter i hodet mitt. Kristian ba, han visste hva han ba om. Han visste hvordan det var. Det var sterkt. Der satt jeg med noen fra familien og hadde tidenes stund før jeg skulle på flyet, det var viktig..

Samtidig, rett etter at vi var ferdige å be og tårene trillet i bilen, skulle jeg til å fa tidenes melding. Det var fra min beste kamerat. Denne meldingen har jeg dratt opp flere ganger i Ecuador. Det var så viktig alt det der, bønnen, den meldingen, alle tankene. De satt liksom standarden for turen. På den meldingen fra Alex Granlie stod det ord som det ikke er mulig og ikke bli rørt av, men det jeg husker best er ordene han skrev på slutten, det var så viktig det: ¨Gud være med deg.Og husk at når du har det kjipt og vanskelig, så er det bare 1 par med fotspor i sanden.Og du vet hvorfor!¨. Turen hadde liksom satt sitt preg allerede da, dette kom til å bli noe stort. Historien Alex refererte til er kanskje den beste, hvis ikke den beste, historien man kan ta med seg når man står alene på ¨gate 11 til Ecuador¨, og som jeg koste meg med den meldingen om og om igjen.

¨En mann hadde en natt en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! På himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to fotspor i sanden; det var hans eget, det andre var Herrens. Da siste bilde for forbi på himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forstod han ikke, så han spurte Herren; ¨Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid være med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest? Da svarte Herren; ¨Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst-og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine!!¨.

Tenk at Alex tenkte på å sende den meldingen akkurat da, da jeg trengte det mest. Og det er sånn jeg føler det her nede; de dagene hvor jeg føler elendigheten er størst, er de dagene jeg får mest energi. ETT par fotspor. Stort...

Uken har vært utrolig flott. Jobben går bare utrolig bra her nede. Til tider føler jeg at det er ¨mest slit og mas¨med disse dametilhengerne på sidelinjen, men jeg koser meg med at de koser seg, at de er super-gira og har det topp med å nippe hårene på leggen min.. Stort.. Mange opplevelser og mange former for Knut. Oppdateringen der er vel Karruzchj.

Takk for alle bønner og e-mailer, betyr utrolig mye! Sjekk også http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=3286 , hvor Knuggis har kost seg med 20 kjappe.

Litt fra en deilig uke...

På bildet ser dere "Papa" som jeg harry nok kaller han(han kaller meg sønn) og Carlos(til venstre. Trykk på bildene for bedre kvalitet). Disse er trenere på samme sted. Flotte folk. I morgen , lørdag, har Trond, Simon og jeg invitert de hit til Casa for å lære oss litt salsa. Det blir så bra, de gutta der kan virkelig rikke på rumpa...

Litt om uken. En fin uke! Er liksom hundre ganger morsommere når du skjønner hva alle spør deg om. Litt frustrende i starten, men så skjønner du mer og da koser du deg! Jeg koser meg så sinnsykt med dagene fortiden, ikke fordi det er 30gradozz og sol(den var til deg pappa), men fordi folk er så koselige her. Du går fra jobb og hilser på alle i slummen, og får vinken tilbake. Er du heldig er det et par som roper navnet ditt også; KAAANUTCZHJC!!. Litt usikker på om jeg skal snu meg på den, men jeg gjør det og tar ecuador-gliset(se bildet over; hvis usikker på uttrykk). Er så fine dager, aldri kjedelige. I tillegg har vi en heeeeerlig tilhengerklynge(se bilde rett under) hver dag, koser meg med de. De er veldig villige til å lære meg spansk. To ganger i uken blir jeg hoppet på og dratt av alle klærne, og tre ganger i uken er det litt eldre som spiller. Disse har jeg slitt litt med å komme i kontakt med som tidl. nevnt, men på mandag var jeg super-hyper og fikk kontakt med storegutta også, så det er bra!

Idag, fredag, var jeg litt sliten så jeg valgte å la treningstøyet ligge hjemme, men stilte i humør på trening. Ville liksom ikke bare være på banen, men også prate med de som bor rundt banen, med litt fedre, og noen unger som ikke er med på fotballskolen. Det var bare en kongeavgjørelse, for når jeg skjønte hva en far sa og pratet litt med han, ble jeg bare så syykt gira. Du kan jo tenke deg, du føler deg litt, hva skal jeg si...., ordløs der du går rundt og gliser til alle spørsmål. Men når du kan svare er det bare så konge! Fin følelse det der. Ble en herlig dag, med litt leking på sidelinjen. Deilig.

Så til noe litt mer moro. På tirsdag kom det en gjeng ¨givere¨fra Norge og skulle se på prosjektet. Jeg koste meg selvfølgelig, hadde blitt dratt av t-skjorten tre ganger og hadde seks unger dansende på hodet. LITE skulle jeg vite at litt senere skulle jeg bli TOLK for disse nordmennene. Altså SÅ god er jeg ikke i spansk! Heller grei-dårlig. Men nok om det. Der stod altså to til tre gutter og dunka på med spanskgloser, og disse nordmennene ventet jo at jeg var ¨i systemet¨, så etter hver setning dunka de hodene sine rett opp i midt! Fete, jeg var keen på å bare dra bena fatt, men ble stående. De første spm fra de ecuadorianske guttene gikk bra, jeg oversatte til ¨giverne¨ som jeg kaller dem, og de koste seg. Jeg tok litt spansk tilbake til gutta, og alle var fornøyde. Lite skulle jeg vite at Fernando tok TIDENES regle, varte sikkert i tre minutter(følte deg sånn), og disse nordmennen tok, seriøst i sakte film, og klinka hodene sine spørrende opp i mitt. Lite visste de at jeg var like blank som de, men Kanutczhj vet du, smart som han er, tok og klinte til med litt ¨egen¨historie. ¨Ja assa, han lurte på om dere hadde engelsk der dere kom fra, på skolen osv. Om dere syns Ecuador er fint osv, og om dere koser dere!¨. Deilig var det jo at alle smilte, Kanutczhjs kanskje litt ekstra. Derfor; gleder meg til Jonna kommer ned og kan hjelpe meg!!

Takk for alle e-mailer, både humoristiske og seriøse, alle betyr utrolig mye her nede! Takk for bønn. Oppholdet her ¨nede¨i Ecuador er i ferd meg å gå over i noe ¨uforglemmelig¨, og det er så stort. Deilig er det!

Harry som jeg er, avslutter jeg nok en gang med litt spansk. Føler det er litt viktig.

Mucho gusto. Kalut

Litt kort info..

Da blir altsaa reisen utsatt i ti dager, til 25.februar. Etter fem mnd i Ecuador skal jeg en liten tur ut med Jonna og se paa hva denne siden av jordkloden har aa by paa. Jonna har lenge vaert aktiv i Kfum miljóet og spiller for A-laget i samme klubb. Der har han vaert toppscorer i 3 aar paa rad. Vi ecuadorianere ónsker han velkommen 28.januar! -knuthelge.blogspot.com- ´kun ett trykk fra Ecuador´.

Når du tror ikke ting kan bli bedre...

...så koser jeg meg bare enda mer. Etter snart 4 uker har jeg bare opplevd så sykt mye at jeg skulle tro at følelses- og opplevelses-kvota var oppbrukt, men det kan jeg underskrive på, med mitt vakre navn Kanutczh, at den ikke er. Jeg har jobbet med unger og ungdommer nå i to uker, og det er bare så konge hver eneste dag, det er ikke vanskelig å holde motivasjonen oppe..

Idag, torsdag, var jeg på bursdag hjemme hos den samme familien. Moren fylte 40år, og vi ble invitert på dans og god spansk kylling. Fete ass, jeg vet ikke hva jeg skal si. Der sitter jeg, ser rundt meg. Du skulle liksom tro at nøden var så stor, at de i slummen hadde det så vondt. At dager er tunge der nede tviler jeg ikke på, og det er masse som er totalt forskjellig fra hjemme, men gaven av å glede seg MAKS, når gleden er der, er noe de kan. Vet ikke om det ble en helt pytagoras lærersetning setning, men det er liksom sånn jeg føler det. Jeg ser rundt meg, og de bare danser og fryder seg over det de har der og da, det at vi vil være der med dem, det at vi har lyst til å kose oss, i deres hjem. Huset har tre stoler, et anlegg som spiller om til salsa, par madrasser, heeelt ulikt fra hjemme, men allikevel føler jeg meg bare så sykt hjemme. Jeg blir sittende å smile og ta bilder, for dette må bare deles.. Er så konge, jeg har vært på bursdag i slummen, snakket de små ¨morsomme¨spanskordene jeg kan og danset salsa så svetten lagde regntid i Guayaquil. Regner faktisk denne uken. Men det er bare så stort ass, der sitter jeg liksom med gutta i gata, alt er jo som en stor campingplass(bambus og murhus tett i tett), og bare kost meg, spist mat, ikke brydd meg om ¨hvor¨ jeg har vært. Jeg bare gledet meg i deres glede. Vi koste oss, trenger ikke si mer en det...

Nå sitter jeg på Casa, litt sliten, men med utrolig mange følelser og tanker. Er liksom så langt fra tilværelsen hjemme, men når du blir bært på to hender, med ett par fotspor, blir det bare til at du koser deg. Jeg tenker ikke på at jeg har vært så langt fra hjemme som aldri før. Jeg tenker ikke på at jeg satt et par ganger alene i slummen og snakket med søte unger og enda mer imøtekommende foreldre. Det slo meg faktisk en kveld at jeg var i Ecuador, det er jo sykt, men da blir jeg bare sittende å tenke at jeg må nyte tiden her nede enda mer, ikke grue meg over hva som kan skje. ¨Denne dagen er den første dagen i mitt liv¨, som Besse sier det. Hver dag byr på noe nytt, noe annerledes. Og det kan jeg understreke på i Ecuador.. ÅÅ, dette var bare så kongedag altså, helt fantastisk. Også kan jeg føye til, til slutt, at jeg har spilt med noe fra det ecuadorianske landslaget idag. Ikke så fett, men helt greit, fin andreplass. Han ene scoret mot Argentina, men den er fortsatt på andreplass. Han andre har spilt mot Ronaldinho.. Nok om det. Anledningen var åpningen av en ny fotballbane her nede for barn og unge i slummen. Det blir bygd nye hver eneste uke, og det er også faktisk helt konge, med tanke på at de spiller konstant..

Hvor konge er det ikke å få lov til å danse salsa i slummen. Det er ikke hver dag. Denne dagen har vært ekstrem på alle plan, helt unik, og jeg er bare så latterlig takknemlig for at de er så åpne, for det er dette jeg vil oppleve. Det er slike opplevelser jeg vil smile av når jeg sitter på flyet hjem...

¨Bred dine vide vinger, over meg..¨

Hojja

Bilder fra Ecuador kommer veldig snart... Har dere lyst til å se bilder av alle volontørene eller bare lese litt om prosjektene, gå inn på http://www.lamitad.no/pages/lamitad_galleri.aspx?nr=3259 . http://www.misjonsalliansen.no/ er også en fin side om Ecuador/Bolivia og alle prosjektene..

kanutz

I morgen har jeg jobbet en uke med fotballprosjektet, som har vært(funnet norsk tastatur) over all forventning.

Dagen starter rundt ni. Da står jeg opp og spiser litt frokost og øver spansk. Klokken 11 starter spanskundervisningen min, som varer i to timer. Intensivt, men utrolig moro. Fra undervisningen hopper jeg rett inn i fotballklærne og tar buss nr 8, med Simon og Trond(andre volontører) til Florin, hvor fotballbanen ligger(bygget av Misjonsalliansen. Ble ferdig den uken jeg kom hit). På fotballbanen er det ikke vanskelig å komme i farta. I løpet av de timene jeg er der, har vi tre grupper med barn/ungdommer i alle aldre. Disse gruppene er hver på 50-60barn. Hver gruppe trener ca en time hver, to ganger i uken.

Som sagt, det er ikke vanskelig å komme i 5 gir når du entrer banen. Gærne, smilende unger møter deg i hundre hvor nesten alle skal ha en spesiell `handshake`. Er så utrolig moro ass, de er bare helt vilt gode disse unga. Uansett. Med de minste har vi litt balleker, og spiller for det meste fotball og leker med dem. De litt eldre er det litt mer seriøst med. De kan jeg liksom ikke lage prompelyder på, løfte osv, så sliter litt med kontakten der. Litt mer spansk så blir det konge med de også. Så mine dager står for det meste av å bare gi masse av meg selv. Det er deilig å høre en unge rope: `ciao Kanuut` etter en trening, med et godt smil om munnen. Ja du kan tenke deg, det er deilig!

Idag, torsdag, var bare en helt vanvittig dag for å bare legge glasuren på min takknemlighet for å få være i Ecuador. Simon, Trond og jeg ble spurt av en mor,(også ivrig tilhenger hver eneste dag!) til en spiller på fotballprosjektet, om vi ville være med de hjem. Når du tror du ikke har fått oppleve nok vennlighet, blir du jammen meg invitert med hjem også, helt fantastisk og en utrolig gave ecuadorianere har. Vi ble vist rundt i slummen, fikk se flere hjem og kannuut var bare i sitt ess når salsaen kom på anlegget. Da ble rockefoten vist fram. Det største var at folk hang utenfor huset til denne familien og tittet inn, der fikk de se tre gale nordmenn lære salsa. Det var bare så utrolig stort å se hvor stolte de var over det ¨lille¨de hadde. Denne familien hadde et murhus, andre har bambus, så du kan si at disse har klart seg. Men de delte et lite murhus, med en eller to madrasser. Å, de er bare så gode, og så utrolig stolte over det de har klart. Mens jeg sitter her nå, og prøver å skrive noe så dere hjemme kan skjønne den følelsen jeg sitter med nå, sitter jeg bare og smiler. Er bare så glad. Jeg var hjemme hos en familie, snakket spansk med en nabofar i minst en time(med mye armer og dårlige bøyningsformer selvf.), spilte fotball og lekte med ungene, danset salsa, fikk se hverdagen deres, en hverdag jeg vil se. For de er bare så kongefolk, som bare gir alt av seg selv. Det moren hadde, tilbød hun oss i takknemlighet for at vi spilte fotball med ungen hennes nesten hver dag. Kongedag. I tillegg fikk jeg smadret inn en ¨que Dios te bendiga¨ før jeg gikk. Dere kan jo tenke dere hva Kaanuut har pugget for noe nå...

Jeg har vært her i tre uker snart, jammen hvor fort tiden går. Jeg har det utrolig bra og har blitt fantastisk tatt imot. Denne uken har også Christoffer D. vært innom Ecuador med en kamerat og tittet litt på prosjektet vårt. Stort å se unge Dahl leke seg med ball...

Håper dere fikk en liten følelse av de følelsene jeg sitter her i Guayaquil med nå, og takk for alle bønner og tanker hjemmefra.. Buenas! Kannut

STOR dag!

Etter en fantastisk prat med min kjaere bestefar ble jeg bare saa sykt gira at plutselig var spansken litt bedre. Hver tirsdag og torsdag er det fotball her paa Casa Alianza. Jeg har vaert med aa spille to tre ganger, og alle gangene har knuggi gaatt paa et par spansk smeller. Troen har vaert der, men saa har jeg hver gang bare gaatt pinlig fra hele "dialogen". MEN IDAG var knuggi paa huggi etter at Kjellsen, bestefar, hadde varmet meg opp med go`ord. Jeg klarte aa holde en samtale med en ecuadorianer i minst 15min, og det var en saa deilig opplevelse aa gaa fra situasjonen uten aa bli kalt poco loco. Stort.

Dagen har generelt vaert super. Tidligere idag var jeg, og en voluntor til, med en misjonaer ut for aa se litt paa prosjektene til Misjonsalliansen, et handikappsenter og en skole i Nigeria. Paa handikappsenteret ble du bare moett av barn som bare kastet seg over deg, og det var helt utrolig aa faa en saann mottagelse. Smilebaandet leverte greit paa dette tidspunktet. Litt info: For ca 10 aar siden, da Misjonsalliansen satt sine ben her i Guayaquil, la de merke til en ting da de gikk rundt i slummen og paa skolene; det var ingen ingen av barna som hadde noen spesielle "skader". Dette syns de var rart, men etter at de begynte aa besoke hjemmene fikk de se grunnen til at ingen handikappede var i gatene. De fleste var gjemt inni et hjoerne av huset. Aa ha et barn som var handikappet, trodde de var et tegn fra Gud at de hadde syndet eller gjort noe galt i livet. Dessverre visste de ikke bedre. Det Misjonsalliansen raskt satte i gang var aa bygge et stort og flott handikappsenter, hvor de er elsket, og for leke og kose seg. Hoeres ut som en fantastisk historie fra Kjellsen, men dette er altsaa fakta. Handikappede barn er derfor ikke gjemt i hjoernene lenger, men blir stolt vist fram som mennesker! Stort, og deilig for knut-helge fjeldstad aa dele....

Stor dag altsaa i Ecuador. Paa mandag starter jeg som sagt med mitt fotballprosjekt. Blir herrrlig etter litt intens spanskundervisning som ikke er paa langt naer ferdig(60 timer, 2timer dagen utenom helger)...

Vaeret idag: Sol. 30 grader og en deilig frisk vind.

-Kanout-

Min forste uke...

Klokken er naa to paa natten her og jeg fikk plutselig lyst til aa bare skrive ned noen ord.. (for dere som har lest dette foer, har jeg presset inn noen flere ting)

Forst maa jeg bare faa takke mamma og pappa for det ekstremt internasjonale navnet knut-helge. K brukes ikke, h'en er stum, det blir ikke deiligere. Nut-Elge er et faktum. Min ide om aa bytte til Claudio Lopez har vaert paa banen og blir sterkt vurdert..

Naa har jeg vaert her ca en uke, og det er mye aa fortelle. Torsdag var vi paa et marked hvor du faar tak i saa og si alt. Som hvit faar du mange etter deg, slitsomt, men moro aa oppleve. Dagene bestaar for det meste av aa pugge spansk. Om en uke allerede skal jeg ut, jobbe i slummen og i tillegg bli forstaatt. Det kan bli overkant spennende..

Idag, loerdag, var jeg med en av laererne, Lily, til en kirke litt utenfor byen. Det var en stor opplevelse. Jeg skjonte ikke halvparten, men jeg skjonte noe og det var Gracias, Rey og Dios. Det holdt for meg. Takk, Konge og Gud. Det holdt. Dette gjentok de stadig, og jeg merket at jeg koste meg der, at jeg trengte det... Jeg merker at jeg savner kveldsavslutningene i Bekkelaget kirke, det og bare samles, be en boenn og kose seg. Det trenger jeg. Det var da utrolig deilig aa bare synge ut igjen. Du kan se for deg knuggi paa huggi paa spansk andrestemmen der, men jeg bare klinte til. Musikken var helt syk og folk danset rundt av glede. Det er saa stort aa se hvor mye de takker for det de har her nede, naar de egentlig har "saa lite".. De fryder seg over det de har, og takker for den ekstra store gaven de har inni seg..

Naa er vi 13 volontorer her som bor paa Casa Alianza(les mer paa misjonsalliansen sine hjemmesider), og alle gjor en utrolig oppgave paa skoler og div.senterer. Takk for all stoette hjemmefra, og jeg ber dere sterkt folde hendene en ekstra gang en kveld for alle som er her nede og gjor en jobb for de fattige i Ecuador. Det de forteller, som jeg snart skal faa oppleve, er sterkt og ganske uvirkelig.

Jeg koooser meg her nede og energien er paa topp. Er forresten saa sykt deilig temperatur her nede naa, kanskje litt varmt...Til slutt skal jeg skryte litt av spanskkunnskapene mine som kommer rett fra ordboken 'spansk paa en-dos-tres':

Me alegro de haberlo conocido. Gracias Rey.

Forste dag i Guayaquil er et faktum...

Naa sitter jeg her i Guayaquil, forste dagen, ganske sliten. Igaar, sondag, ankom jeg Guayaquil etter en 11t lang flyreise fra Madrid. 08.00 stod jeg opp norsk tid, og var framme 01.00. Tiden var da i Ecuador 19.00, saa det ble "vanskelig" aa legge seg med en gang... Men alt gikk bra, og jeg har blitt moett av 11 veldig koselige volontoerer pluss stab her paa Casa Alianza.

Faktisk utrolig hvor mye jeg har faatt gjort den forste dagen her nede. Etter et mote med Astrid, volontorleder, moette jeg Oddvar som har startet prosjektet jeg jobber med. Han spurte om jeg ville vaere med en tur ned til slummen der jeg skal jobbe. Litt tidlig og litt lite forberedt tenkte jeg, men det ble en tur med Oddvar og meg. Jeg ble moett av smaabarn som bare straaler. Husene ligger tett i tett, og er laget av bambus. Man blir litt staaende aa maape. Du ser de smaa bambushusene, mindre enn et kjokken hjemme og klarer ikke helt aa tro det du ser. Det blir som aa sitte hjemme og se paa tv, du kan liksom ikke tro at det er der de bor.

Du blir ikke mindre paavirket av aa se barna saa glade som de er for det arbeidet som blir gjort for dem. Mitt prosjekt er aa spille fotball med barna, som Henning Berg fotballskole her hjemme. De kommer loepende ut paa grusbanen(lagd av misjonsalliansen), og er bare helt sykt takknemlige for aa faa fotballoekten paa 2t. Idag ble det mer at jeg stod og saa paa. Jeg gleder meg til spansken glir bedre og kommunikasjonen mellom barna og meg kan bli en samtale, ikke bare nikking. Det er saa sykt, alt dette paa en dag. Spennende dager i vente..

Den foerste dagen har altsaa vaert helt vill, masse opplevelser og utrolig mange fantastiske folk. Halvparten skryter forresten, ikke overraskende, hemningsloest over Kristian. Heldigvis sier de at vi ligner paa alle moeter.. Be og takk!

Mange klemmer Knut-H

Nå nærmer det seg sykt. Sitter hjemme med Matt Redman på øret og tenker på hva jeg kommer til å oppleve. Det er helt sykt at jeg faktisk skal dra. Jeg vet liksom ingenting av som vil møte meg. Her sitter jeg foran dataen i Norge, et blunk så er jeg i Guayaquil. Jeg gleder meg helt vilt. Søndag er jeg framme i Ecuador. Takk for alle bønner og tanker, setter stooor pris på det... Mange klemmer Knut-Helge

knuthelge.blogspot.com

Daniel Abelson er mannen bak siden, deilig altså.. Flertallet skjønner nok at Kanoute Hernandez(som jeg vil bli kalt i Ecuador) ikke er i nærheten når det kommer til å lage sider. Jeg skal prøve så ofte jeg kan å oppdatere siden fra Ecuador. 15.sept begynner turen som vil ta litt over en dag. Minner om kveldsmesse 9.sept kl.19.30, da blir det bønn og hygge i kirken.

Kanoute Hernandez Montensoler